Vietnam

Til alle våre kjære lesere, vi beklager for at vi ikke har lagt inn noen innlegg de to siste ukene. Vi vet at mange har blitt skuffet dag etter dag når dere har logget inn på siden vår. Det er ikke vår skyld. Blogging og facebook er sensurert mange steder i Vietnam. Nå er vi i Ha Noi og her er vi på nett.

Den siste delen av Kambodsja var humpete. Vi kjørte med motorsykkel fra Kampot til grensen til Vietnam. Det er litt skummelt å kjøre på de ville veiene uten hjelm. Liva ble ganske skremt da sjåføren svingte inn en grusvei, hun mistet synet av meg og så meg ikke før etter 20 minutter. Da vi kom til grensa gikk alt ok. Vi betalte 15 $ til sjåføren som kjørte den siste bussen fra grensa til Saigon. Dette var ikke den siste bussen og vi betalte 8 $ mer enn nødvendig. Noen ganger er det ikke lett å vite hva som er rett og hva som er lureri. Etter 9 timer i en helt forferdelig trang maxitaxi buss, stappa full av bagasje, feite grekere, haikende vietnamesere og en spyende jente var vi fremme. Vi boocka inn på det første og beste hotellet. Billig, men ikke så bra som vi trodde. Rommet lå bak et kjøkken, uten vinduer og Aircon. Vi klarte oss ok de to første nettene, men den tredje natta var et helvete for oss begge. Liva måtte ta en dusj kl 0400 pga den klamme og varme lufta. På badet måtte vi gå slalåm mellom kakerlakker og tusenbenet (mini gecko hadde vi også, men geckoer er alltid velkommen). Det var heller ikke så gøy å ligge der i varmen med stanken av propan sigene inn fra kjøkkenet.

Det var kjempegøy å være i Saigon, det var som et møtested. Vi møtte: de svenske jentene Mia og Erika (de vi møtte i India og Bangkok), de fire guttene fra Norge (vi traff dem i Sanuokville), Antonio fra Spania (vi møtte han i Kampot), Rosie fra Argentina (Sanoukville) + en hel haug vi bare har sett rundt om kring. The world is a village, sa Antonio, det føles litt sånn noen ganger. Vi hadde mye moro med Antonio, Danielle og Adrian i Saigon.

Vi dro fra Saigon til Mui Ne, på bussen traff vi Mario fra Italia. Han fulgte (boksavligtalt) etter oss til Saigon Cafè Guest House. Vi tilbød oss å dele rom med han, billigere for alle. Mario var kanskje litt over streken merkelig, så vi var veldig glade for at Danielle og Antonio hadde funnet frem til oss senere på kvelden. Vi tror at Mario var i en tidlig midtlivskrise (han var 32) han hadde gått fra kjæresten sin etter seks år sammen, slutta jobben i en høy stilling i Mango (klesbutikk) og tatt et lifecoaching kurs. Det var ikke så mye å gjøre i Mui Ne, men er det noe man må gjøre så er det å dra med en herlig gjeng til sanddynene. Vi dro på en kjempe fin tur i fire timer med mye sol, sand og vind. Da vi kom hjem måtte vi tømme hodet, ørene, nesa, håret og klærne for sand. Vi spiste forresten en veldig god og artig lokal BBQ. Vi fikk en kullgrill på bordet og måtte grille kjøtt og grønnsakene selv.

Vi dro til Hoi An etter bare to netter i Mui Ne. Vi kjørte buss i 17 timer, noe som vi takler fint, selv om sovesetene er i det minste laget, selv til meg. Er glad jeg ikke er en mann på 90 kg og nesten to meter, er man det kan man bare glemme å ta sovebuss! Vi er i Vietnam, her er ingen høyere en 170, hadde vært ypperlig å ha vært på konsert her J Da vi kom til Hoi An gikk Liva i repeat, ” Å herregud så fint det er her”, ” Å herregud så fint det er her”, ” Å herregud så fint det er her” og det med god grunn. Vi kom frem kl seks om morgenen. Da fikk vi med oss soloppgangen og morgenlivet. Heldige som vi var fikk vi plass på gammelt og utrolig fint Guest House i gamlebyen og rett ved siden av markedet. Hoi An er et vakkert sted, alle går rundt med gule blomster og den samme klassiske musikken på alle høytalerne i gamlebyen. Husene er gule og slitte med verandaer fulle av blomster og bur med syngende fugler. Mellom husene, over gatene, henger det runde lamper som lyser om kvelden. Gatene er fulle av butikker med alt mulig rart. Alt fra fruktkniver til boblejakker. Alle som har vært i Hoi An sier at de har brukt alt for mye penger, det forstår jeg lett. Hoi An er kjent for sine skreddere, skomakere og tekstiler. Vi sendte en pakke hjem med ting vi ikke trenger lenger, som regnjakka, joggeskoa til Liva, myggnetting, adopter, gamle klær, nye klær, sebrasko, vietnamhatter og gaver til venner, familie og kjæreste. Synd at pakka ikke kommer frem før i Juni eller Juli.

Etter fire dager i Hoi An dro vi til Ha Noi, ikke lett å holde styr på navnene til disse byene. Dette ble en busstur på 19 timer. Vi ville ta toget fra sør til nord, men tog er tre ganger så dyrt, så vi velger heller å spare litt penger med å busse. Da vi kom frem til hovedstaden tok vi opp Lonely Planet og valgte ut Ha Noi Backpackers Hostel som vårt neste hjem. Dette var et riktig valg. Et populært sted for unge folk som er ute og reiser. Vi bor på dorm rooms, noe som fungerer veldig fint. Vi boocket også en tur til Halong Bay igjennom Hostellet. Vi dro på en tredagerstur. I løpet av turen har vi bada i det kalde vannet, padla kajakker til en grotte, spist masse god mat, sovet en natt på en båt, dratt til en øy, padla litt mer, tuba etter en speedbåt, klatra i fjellet (Jeg tok helt av og klatra 30 meter og nådde toppen av begge rutene, Liva var også veldig flink, men pga sjelving i beina og veldig trange klatresko kom hun dessverre ikke helt til toppen), spist enda mer mat, drukket med alle folka på turen, lekt leker og spilt kort. En super tur, litt dyr, men verdt alle pengene.

Det er rart hvor forskjellige to naboland kan være. Da vi kom til Vietnam ble jeg forskrekka da jeg så munker rydde gatene for søppel og støv, men da jeg så nærmere etter var det ikke munker men søppelmenn. Søppelmennene/damene har drakter i akkurat den samme oransje fargen som munkene i Kambodsja. Maten er helt annerledes, men veldig god (noen ting er litt ekkelt, men det er naturlig vi er jo i Asia). Menneskene her er ikke like tålmodige som Khmer folket. Vietnameserne jobber veldig hardt og de har ikke tid til å leke gjetteleker når det er noe vi trenger på supermarkedene som for eksempel våtservietter eller ansiktskrem uten whitening. Stort sett er alle snille og smiler du til en av de sure får du som oftest et lite smil tilbake. Her i nord er det ganske kaldt, ca 20-25 grader (vi klager ikke) og vi har ikke sett solen siden vi dro fra Hoi An. Jeg har kjøpt meg en strømpebukse og hadde nesten glemt hvor deilig det er å trekke den lang opp på magen når det er litt kjølig.

Noe annet som har skjedd i Vietnam er at vi har blitt veldig klumset. Enda mer en normalt, noe jeg trodde vi ikke kunne bli. Jeg har klart å få en diger, rosa og klissete tyggegummi mellom skosålen og plattfoten min. Hvordan jeg fikk til det er et mysterium. Liva har tråkket i en spypose. Vi dulter borti hverandre hele tiden, Liva vrikker føttene. Jeg har veltet ut alle en pakke med Pringles på bussen og en pose med cashewnøtter på gulvet da vi var på kino i Saigon. I dag har jeg klart å ødelegge den eneste dataen med facebook. Folk sitter i kø for å bruke den dataen og jeg har vurdert å bytte bosted. Vi søler hele tiden og hver gang vi har et rent plagg på oss mister vi enten en nuddel eller en bananbit ned på de rene klærne. Heldigvis har ingen av oss blitt utsatt for noen ulykke i trafikken, men vi drar i hverandre hele tiden og vi har hatt englevakt i noen situasjoner.

I dag har vi sett den døde kroppen til Ho Chi Minh, vi stod i kø i over en time. Virket ikke så lenge fordi vi begge hadde med oss bøkene våre (jeg leser snømannen og Liva Buddhas barn). Vi så den døde i ca 10 sekunder. Ikke rart den uendelige køen gikk fort når man bare fikk gå forbi det gule liket. Vi møtte også på Danielle i resepsjonen og Antonio er i byen så i kveld blir det fest J

Vet at dette ble en lang tekst med dårlig sammenheng og rytme. Er ikke så lett å skrive ned alt vi gjort disse 16 dagene i Vietnam.