Sabaii Dii!

Hei, der var vi i Laos! I går kom vi frem til Vientiane etter en tur som bare ble på 22 timer. Grunnen til at jeg sier bare er at vi hadde forventet 30 ubehagelige timer på bussen. Vi vet ikke om folk ville skremme oss eller om vi bare var heldige, men før vi kjøpte bussbillettene hadde vi blitt fortalt skrekkhistorier om turen fra Hanoi til Vientiane, og folk frarådet oss på det sterkeste å ta buss. For å spare 120 dollar ved å ikke ta flyet, tok vi sjansen og satt oss på bussen. Nå vet vi at det er en fordel å forvente det verste, så kan det bare bli bedre. Bussen var stappet full med backpackere og vietnameserne opptok gulvet som soveplass. Trangt er det ingen tvil om at det var, men heldige som vi var sov vi kjempe mye begge to og timene gikk fort. Klokken seks om morgenen var vi ved grenseovergangen. For en natur! Langt oppe i fjellene skulle vi stemples ut av Vietnam og inn i Laos. Alt gikk smertefritt og etter ca tre timer var vi på veiene i Laos på vei til hovedstaden. Trøtt som jeg var sovnet jeg igjen, og da jeg våknet var vi visstnok fremme. Jeg ble så overrasket at jeg måtte spørre jenta ved siden av meg to ganger om vi var fremme. Ragnhild presterte til og med å gå ut av bussen uten tingene sine siden hun trodde det bare var en spisepause.

Vi fant et gjestehus sammen med to norske jenter vi traff på bussen. Vi tok stein, saks, papir om hvem som skulle få rommet med aircondition. Siden jeg som oftest har uflaks i spill tapte jeg og vi fikk rommet med fan. Greit nok, vi har jo blitt så glade i ordet "fan" siden vi lærte det engelske ordet for ventilator på denne reisen og vi bruker det så ofte som mulig. Ja vi lærer faktisk noe nytt hver dag, også engelske ord. Ragnhild lærte foreksempel ordet bretzel for ikke så lenge siden (jeg har spist tyske Brätzel hvert år på ferie i Tyskland, og kunne derfor oversette dette ordet for Ragnhild). Vi har også lært oss hva kakerlakk er på engelsk. Cockroach er et veldig viktig ord her, det er også viktig å utveksle kakerlakkhistorier med andre reisende så man passer inn i fellesskapet. Allikevel har vi litt problemer med å huske akkurat det ordet, så da sier vi heller cucaracha som vi lærte av vår spanske venn. Lettere å huske på grunn av barnesangen " la cucaracha, la cucaracha..".

Vientiane er den minste hovedstaden jeg har sett. Vi ser nesten ikke andre mennesker rundt her enn de vi satt på bussen med. Litt overdrevet kanskje, men det bor faktisk ikke mer enn 200 000 mennesker her, og det er jo ganske lite for hovedstad å være. Jeg må også legge inn en liten klage på Lonely Planet. Den sier nemlig at det bare er 3 minibanker her. Saken er at jeg aldri har sett så mange ATMer som her. På hvert gatehjørne kan man sette inn kortet og ta ut millioner av kipp.

Det er ikke sa mye å gjøre i Vientiane. Før vi kom hit var det en som fortalte meg at det eneste man kunne gjøre var å sitte ved elva å drikke beerlao, vel og merke bare til klokka elleve siden alt er stengt etter det. Det var ikke akkurat noe problem for oss i går at hele byen sover klokken halv tolv siden vi selv var i sengs klokka ni. Vi vet ikke om det var malariatablettene, bussturen eller heten som satt oss ut av spill, men vi var i hvert fall helt ødelagt og måtte takke for oss tidlig. Vi hadde hatt en fin kveld med indisk mat sammen med de andre norske jentene som også hadde vært i India og delte gleden med oss av gjensmaken av den indiske maten. Vi møtte også (dette kommer ikke som et sjokk) noen andre fra bussen, som vi (dette kommer heller ikke som et sjokk) tok en beerlao med ved elva, vi gikk videre og kjøpte (dette kommer heller ikke som et sjokk) en is. Det var happyhour og vi smakte på en elendig drink. Etter det var det kvelden. Absolutt. Ti timer med søvn fikk vi oss under fanen vår.

Selv om det ikke skal være noe å gjøre her, finnes det alltid en viktig wat (tempel) å se i en by. Vi leide oss derfor en sykkel hver og har vært på tur sammen med Marthe og Karen for å se templer (som for øvrig er kjempe hyggelige og har lånt oss alt mulig som vi er for surrete til å ha med oss. På litt over et døgn har vi lånt solkrem, øyedråper, et eple, en kniv til å skrelle eple med, tre bananer, to pakker kjeks, oreos og tyggis. Vi har lånt dem en penn..). Utenfor tempelet møtte vi også en svensk jente som ble med oss. Vi poserte for noen kameraer sammen med noen lokale foran tempelet, og gikk til slutt for å se det. På vei ut fikk vi også et fint bilde av et tyvetalls munker kledd i sine vakre klær. På vei til tempel nummer to kom vi litt på villspor, og bestemte oss heller for å ta en pause fra sola på det skandinaviske bakeriet. Vi setter alltid stor pris på kaffe som smaker kaffe og litt aircondition midt på dagen. De andre dro videre til nasjonalmuseumet, mens Ragnhild og jeg har vært på litt for mange dårlige museer i det siste og var for late til å være mer kulturelle. Derfor sitter jeg nå på rommet vårt under fanen vår og reflekterer over hvor fint vi har det, og ser på Ragnhild som halvsover og har tegnet et stort rødt hjerte i boka si (fnis).

I morgen drar vi til Vang Vieng. Stedet alle skryter av og som vi derfor ikke vil gå glipp av. De neste dagene blir det nok litt tubing og så drar vi videre til Luang Prabang. Laos skal visstnok være kjempe fint, og til nå lover det bra!