Nå er klokken litt over åtte. Jeg klarer ikke å sove mer på grunn av solen som lyser opp rommet og Liva som bruker litt for mye plass i senga vi deler. Jeg har sneket meg ut fra myggnettingen, tatt med meg vannet mitt og skrivemaskinen. Jeg lar Liva sove. Jeg elsker å ha morgentiden for meg selv. I alle fall når jeg kan ligge i en hengekøye med en kopp kaffe og høre på at byen kommer til liv.
Da vi forlot Phnom Penh tok vi med oss en gutt fra Slovenia, Sebastijan. Vi fikk sansen for han da vi begge syntes han minnet oss om Calito, vår gode venn fra Argentina som vi jobbet sammen med på Verdensspeilet. Vi tok en fire timers busstur fra Phnom Penh til Sihanoukville. Neste linje burde vi sensurere for foreldrene våre og Martin; For å finne riktig strand brukte vi motorsykkeltaxi som transport. Billigere og kjempe moro, vår nye yndlingstransport. I Kambodsja er trafikken rolig, men vi kjører ikke flere enn tre på hver sykkel, ta det med ro ;) Da vi kom til stranda Serendipity begynte Liva og Sebsatijan å lete etter et sted å bo, mens jeg passet på sekkene våre. Som ny på stranda er man et lett bytte for alle barna som skal selge deg frukt, armbånd og solbriller. Før jeg fikk blunket satt en gutt å lage en grønn fotlenke til meg (han allerede funnet ut yndlingsfargen min). Jeg fikk den gratis så lenge jeg lovte å kjøpe et armbånd av han senere. Det var en grei deal.
Sebastijan fant stedet vi ble værende på i seks netter. Vi fikk et dobbelt rom for 15 $ pr natt, vi dyttet de to sengene sammen og da hadde vi et rom for tre. Det er deilig å bo rett ved stranda, men ikke like deilig med sand i senga, håret og i klærne. De som drev gjestehuset var utrolig snille og hjelpsomme. Selv om jeg ble ganske irritert da jeg fikk tilbake klærne mine etter vask. Alt luktet pose og var fuktig, trusene var ikke rene og de har nå noen brune flekker overalt (tror det er fra den brune buksa til Liva). Jeg fikk ikke pengene tilbake eller en ny gratis vaks, noe som fikk meg i veldig dårlig humør. Den gleden man får av rene klær er hellig og når det er en dårlig og dyr jobb som har blitt gjort, ble jeg sur. Heldigvis fikk den rene, slappe, hvite og kosete katten meg fort i godt humør igjen. Jeg ble også god venn med den ene hunden de hadde på guest houset og fikk kose med de syv valpene de hadde på kjøkkenet/soverom/vaskeromet. Liva ble god venninne med den 26 år gamle jenta bak disken, som fortale om sitt slitsomme og triste liv. Nesten alle av de lokale vi snakker med har et eller annet problem, de fleste er veldig fattige og har mange barn. Barna kommer til stranda etter skoletid, da må de tjene penger til familien. Det er ikke alltid like lett å si nei til de sjarmerende barna og de vet akkurat hvilke triks de skal bruke på deg. I lengen kan det bli veldig slitsomt med alle selgerne. Å ta en båttur til Babusøya var rolig, fint og riktig ting å gjøre når man er mas. Vi fikk frokost og lunch, vi snorklet, badet og gikk en fin tur på den rolige og paradisiske øya.
Strandlivet byr på fest og vi takker ja. En av kveldene møtte vi noen nordmenn på en bar som nettopp hadde åpnet. Var veldig rart at vi tilfeldigvis var 14 nordmenn på 4 forskjellige bord. Ni av oss satt oss sammen og drakk den nesten gratis ølen. Vi dro også på kino, en sal med chill stemning. Puter, madrasser og deilige sofaer. Jentene bestemte at vi skulle se ”Where the wild things are” (noe Liva og jeg har hatt lyst til siden september). Guttene sovna eller sukket da de hadde sett 10 minutter av filmen, mens resten storkoste seg!
Det var trist å si farvel til Sebastijan, men vi møter han i sommer på Øya festivalen J Det er fort gjort å bli alt for lenge på steder som Serendipity.. Vi bestemte oss for å reise videre. Vi tok en to timers busstur til Kampot. Dette er en bitte liten by i nærheten av en nasjonalpark. Vi fikk det siste rommet på Blissful Guest House. Vi bor i ”the map room”. Rommet er gult og blått, med myggnetting, vinduslemmer og vegger fulle av kart. Utenfor døra vår har vi en hengekøye og vi titter ned på en tropisk hage. Rett under føttene våre er restauranten/ baren. Høytaleren spiller endelig noe annet en dårlig patry musikk, så toner fra Beatles, Red hot chili peppers og The Clash stiger gjennom gulvet vårt. Vi storkoser oss med bøker, små besøk i byen, nye venner, masse god mat og god stemning! Vi kan dessverre ikke bli her alt for lenge, i dag begynner visumet i Vietnam og vi har bare 9 uker igjen av turen vår. Jeg savner melk og Martin, men eller er livet på tur helt fantastisk!
Dessverre mistet Liva kameraet sitt i bakken og vi tror minne kortet fikk en skade. Hun får i alle fall ikke lastet inn bildene fra de siste dagene. Trist, hun hadde mange fine bilder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar