Final destination

Hey, der var vi i Indonsesia. Siste stopp for denne gangen. Vi kom til Bali i gåt kveld, etter to lange dager med reising.

Først må jeg bare beklage at det forige innlegget mitt ble så ekstremt langt. Jeg tviler på at noen orket å lese hele (bortsett fra foreldrene mine), men takk til de som tok seg bryet, det tok sin tid å skrive det.

Som sagt så er vi i Bali, nærmere bestemt i Ubud. Et herlig sted ganske langt borte fra stranda. Her finnes mange fine bygninger, dufter av røkelse og klesvask, suvenirer å ta med seg hjem og utrolig god mat å fylle magene med. Vi bor i noe som i mine øyne mest ligner på et tempel og ikke et gjestehus. Jeg våknet i morges av sola som skinte inn mellom gardinene, og jeg hadde breiet meg så ut i dobbelsenga at Ragnhild hadde flyktet ut på verandaen vår. Det var til og med frokost inkuldert i romprisen, og det var en perfekt start på dagen.

Vi har brukt dagen på å tusle rundt i gatene, kjøpe ting og spise veldig god mat. Jeg har også erfart at aper kan være ganske skumle. siden vi kom hit i år kveld har sikkert 10 forskjellige personer sagt at vi er nødt til å gå til monkey forest, som sikkert må være hovedatraksjonen i Ubud. Vi gjorde som folk sa og betalte 20 000 rupiah hver (selv om vi prøvde å late som vi var barn, så vi kunne få det for halvparten av prisen) og gikk inn i apeskogen. Vi ble ikke skuffet,for det var aper overalt. Jeg ble ganske redd da en gjeng med aper begynte å krangle om en apebaby. De var ganske voldelige og rev og slet i den stakkars babyapen, og begynte å løpe rundt og lage masse rare lyder. Plutselig var det litt for mange aper rundt oss og det vvar ikke så hyggelig lenger. Til slutt kom det også en kraftig apekar som skulle ordne opp. Jeg ble redd for at apene skulle trekke oss inn i slosskampen, men vi kom oss heldigvis unna. Dramatisk, haha. Vi har også sett en svært spesiell balinesisk danseforestilling. 30 minutter var spennende, men vi snek oss ut med unnskyldningen om at vi var for sultne til å holde ut resten av forestillingen. Kvelden ble avsluttet med enda et kongemåltid, kaffe og sjokolademousse. I morgen drar vi for å se på en av vulkanene på øya, noe som jeg gleder meg veldig til. I turen er det også inkuldert en del besøk til forskjellige templer, bare sånn at vi virkelig blir mettet på templer før vi forlater Asia.

Selv om dette er vårt siste stopp på reisen, har vi ikke tenkt å bli på samme sted i to uker. Vi har fått som mange tips om Bali og omådet rundt, så vi har tenkt å utforske litt. Neste stopp blir antakelivis en av gili øyene ved Lomok, så drar vi tilbake til Bali. Vi har lyst til å besøke Kuta, bare for å ha vært der, og få en samk av surferlivet i Uluwatu. Vi har også lyst til å ta i hvert fall et dykk til, i og med at vi nå har lov til å gjøre det man kaller fun dives. Dessuten har vi lyst til å komme hjem med litt brunfarge, forfengelige som vi er, og det blir derfor noen timer strand.

Luang Prabang, Nong Kiao, Railay, Koh Phi Phi, Koh Tao, Koh Phangan

Vi har vært altfor opptatt med å nyte alle stedene vi har besøkt i det siste, som har ført til at det har blitt lite blogging. Det er derfor mange steder vi har vært som vi ikke har fått skrevet om. Ikke har vi fått sagt mye om Luang Prabang, Nong Kiao har vi ikke nevnt en gang, Railay og Koh Phi Phi har vel heller ikke fått så stor plass i bloggen, om Koh Tao har vi bare kort sagt noe om at vi skulle dykke. Det er kanskje heller ikke så mange som vet at vi nå er på Koh Pangnang. MEN, det er aldri for sent.

Laos

Vi kom til Luang Prabang etter heftig festing i Vang Vieng. Vi trengte absolutt hvile, og Luang Prabang var perfekt. Byen har mange utrolig koselige restaurater hvor man bare kan ligge på en madrass å lese hele dagen. Det var kjempe varmt og det var egentlig ikke stort mer å gjøre enn å holde seg et sted hvor det fantes vifte. Vi dro også til fossene rett utenfor byen. Etter mye styr og strev med tuktuk sjåfører som ikke ville kjøre oss ut uten å ha fått med flere personer i bilen, kom vi oss endelig ut til litt avkjølende vann. Ragnhild ble helt i hundre da hun så at det var et bjørnereservat rett innenfor inngangen. Etter at Ragnhild hadde fått sett litt på bjørnene (ja, hun var så ivrig at hun snublet i en stor rot da hun skulle løpe bort til gjerdet for å se bjørnene på nært hold) klatret vi oppover bratte bakker for å finne det "hemmelige stedet" flere hadde fortalt oss om tidligere på reisen. Det hemmelige stedet er en kulp nesten øverst i fossene. Der kan man ligge å se ned på alle turistene som tar bilde opp på de fantastiske waterfallene. Best av alt så har man dette stedet for seg selv, for egentlig er det forbudt område. Hvis man på forhånd ikke vet om dette stedet, finner man det aldri fordi man må gå/klatre steder hvor det ser ut som det er umulig å komme seg frem. Vi var så heldige å ha fått et kart (tegnet for hånd) av en jente vi møtte i Vietnam. Jeg må si jeg ble litt usikker da vi måtte ta inn en bekk til høyre med et skilt hvor det var klar beskjed "dangerous" og "no swimming". Vi klatret videre oppover fossen og måtte ta av oss skoa for å komme oss opp. Steinene så veldig glatte ut, men vi fortsatte. Da vi kom opp var vi helt alene, bare omringet av masse vann som kom strømmende ovenfra og forsvant videre nedover i kulpen og ned den bratte skrenten. Jeg var litt usikker på om det gikk an å bade der, men tok sjangsen. Vannet var så turkist og forfriskende og man kunne henge over kanten og kikke ned på de bittesmå menneskene, akkurat som vi var blitt fortalt. Det var en spesiell opplevelse, og jeg klarer ikke forklare hvor pent det var der. I Luang Prabang møtte vi også våre tre venner Nathan, Sean og Matt som vi tok bussen sammen med fra Vietnam og hadde mye morro med i Vang Vieng. Dagen etter møtte vi også de to norske jentene Marte og Karen. Vi møtte til og med Rylee og April. Alle kjente vi fra tidligere på reisen, og vi følte oss veldig hjemme i Luang Prabang fordi vi kunne hilse på så mange kjentfolk. Det merkligste var at vi møtte på tyske Sebastian som vi ble kjent med i India tre måneder tidligere, uten å ha hatt kontakt med han siden da. Verden er liten. Vi hang mye på baren Utopia med alle disse fine menneskene og hadde mange fine kvelder. Utopia er også stedet hvor Ragnhild og jeg undervurderte BeerLao og ble fulle av tre øl, og svært fyllesyke dagen etter. Uansett, vi hadde en fin kveld hvor vi mimret mye og hadde det veldig fint, bare oss to. Så det var kanskje verdt den verste hangoveren vi har hatt på denne turen.

Dagen etter opplevelsen med BeerLao var vi (nesten) klare for å dra videre nordover til Nong Kiao. Vi gledet oss til å ta båt i stedet for buss på de ekstremt svingete og humpete veiene i Laos. Vi ble kjørt de 30 m til båthavna med tuktuk og begynte å se oss rundt etter båten som skulle ta oss med de syv timene opp til Nong Kiao. Vi kunne forsåvidt se noen små båter som mest lignet på kanoer med tak og noen små trekrakker i. Det kunne vel ikke være en så liten båt vi skulle sitte i så lenge? Vi spurte en lokal om hvor vi skulle gå og han pekte et sted videre bortover. Vi forventet å se en stor båt, med mat ombord og noen behagelige seter, og siden vi ikkke kunne se en lik båt, fortsatte bortover. Vi gikk selvfølgelig forbi båten vår, siden vi faktisk kulle sitte i en liten trebåt uten mat og drikke (jeg hadde selvfølgelig klart å sette fra meg vannflasken min igjen). Dumme som vi er går det jo ikke an å ta en stor båt i elva, som har minimalt med vann og hvor man til og med må risikere å gå ut av båten og gå de stedene hvor det er for grunt for en båt. Vi ble plassert i en båt med et eldre ektepar, som var svært snåle. Først ble vi glade for høre at de var fra Argentina, siden vi bare har gode assosiasjoner til det landet. Etterhvert ble jeg litt nervøs for at de skulle snakke hull i de fyllesyke hodene våre. Allerde før båten hadde startet hadde vi fått høre hele familiehistorien deres, alt om de fantastiske døtrene, reiseruten og alt mulig man kan finne på å fortelle. Ikke nok med at de overlumpet oss med prat av dimensjoner, snakket de i munnen på hverandre og snakket høyere og høyere for å overdøve hverandre. Ragnhild og jeg fikk ikke anledning til å si noe som helst. Syv timer i båt med disse menneskene. Heldigvis ble de litt roligere da motorduren overdøvet maset deres, og mannen begynte heller å ta bilder. En hel haug med bilder. Av alt og ingenting. Jeg har faktisk aldri sett en person ta så mange bilder som denne gærne mannen. Ragnhild og jeg fikk oss noe å le av i hvert fall, og vi kunne ikke skjønne at det kunne være så spennende å ha 50 bilder av vannbøfler (vi har bare tre til sammen). Kona hadde fortalt at mannen hennes var vill med kameraet og måtte skifte batteri flere ganger daglig, men vi innså at han virkelig gikk amok med kameraet da han slang seg fra side til side i båten for å fange hvert eneste sekund av turen. Ragnhild sitt hår ble fotografert, jeg ble fotografert sovende og sikkert 300 fiskenett ble lagret på minnekortet. Herregud.. Etter to timer i båten hadde jeg allerede tresmak i rumpa på grunn av de ubehagelige krakkene, og jeg la meg på bunnen av båten og sovnet. Vi hadde minimalt med mat og knasket i oss noen få ritzkjeks for å prøve å dempe sulten. Jeg siklet etter den saftige frukten argentinerne gumlet i seg forann oss. Do og dopause var heller ikke inkuldert i turen. Det sier seg selv at jeg ikke følte meg så vel med asiamagetrøbbel om bord i denne båten. Turen høres sikkert helt forferdelig ut, men det var også en fin opplevelse. Vi fikke se flott natur, og hvordan livet langs elva foregår. Dessuten leste jeg pappilon på denne tiden, og den er helt umulig å legge fra seg og fikk tida til å gå. Ragnhild fikk også bruk for telelinsa si.

Vel fremme i Nong Kiao var vi litt gretne begge to, men vi innså at vi hadde kommet til et utrolig sted etter at vi hadde funnet en bugalow og fått i oss noe mat. Det føltes virkelig som vi hadde kommet til det autentiske Laos. Et sted med få turister, noen få restauranter, dyr overalt, elva med masse badende folk fra Laos, sandveier og alt dette omringet av noen enorme fjell. Vi ble i to netter og brukte tida til å slappe av, spise blant de lokale, se film og lese bøker. Vi forsøkte også å bade, men det var så leirete bunn at vi ikke syntes det var så behagelig. Rundt oss vasket folk klærne sine, vasket seg og lekte. Vi valgte å ta bussen tilbake og selvfølgelig var det argentinske ekteparet på plass igjen. (Ragnhild støtte på disse to for tredje gang i Luang Prabang da hun hadde tatt seg en morgentur kl halv seks for å se og ta bilder av munkene. Hun måtte rett og slett unnskylde seg å gå da den argentinske fruen begynte å gi en nøyaktig skildring om barndomrommene til døtrene sine). Turen skulle ta to timer, men den ble på fire. Vi ble stappet inn i en minivan som fungerer som lokalbuss. Vi stoppet ekstremt mange ganger og nye mennesker hoppet av og på. Først syntes vi det var en opplevelse i seg selv, men vi syntes det var nok da sjåføren stoppet opp for snakke med noen venner og tok med seg en som røyket inne i bilen. Jeg synes også vi holdt en alt for høy hastighet for de dårlige veiene. Heldigvis så jeg ikke at sjåføren snakket i mobilen samtidig som han spiste OG kjørte bil. Det var noe Ragnhild fortalte meg etterpå. Ragnhild som satt nesten foran ungikk heldigvis å bli bilsjuk (i motsetning til en jente fra Laos som spydde ut av vinduet mesteparten av tiden hun satt på) men brant seg nesten på føttene av den overoppvarmede motoren som befant seg foran i bilen. Vi måtte stoppe for å helle på vann, men dette er vi jo vant med, for samme problem hadde vi med den superbra russebilen vår (som endelig har blitt solgt, hurra!). Det er slike turer vi kommer til å huske.

Tilbake i Luang Prabang delte vi rom med en danske, og vi møtte også en kjempemorsom hippietysker på førti år som vi fikk mange gode reisetips fra. Igjen en fin kveld på Utopia. Vi møtte også Mia og Erika (som vi tidligere har møtt i India, Thailand og Vietnam). Den siste dagen hadde vi en fin avslutningskveld (på Utopia igjen), og det ble nesten som en venners venners fest, siden vi både møtte hippietyskeren som hadde med seg noen venner som også kjente den amerikanske kompisen som Mia og Erika hadde med. Noen andre gjester begynte å spille gitar og synge og vi følte det var en perfekt avslutning på oppholdet vårt i Laos. Neste dag skulle vi ta flyet til Bangkok.

Thailand

Flyet var litt vel lite etter min smak, siden jeg kan bli litt smånervøs i fly. Det er ikke hver dag man tar propellfly, men flyturen var faktisk fin. Vi brukte lenger til fra flyplassen til sentrum, enn fra Luang Prabang til Bangkok. Gatene var fulle av demonstranter i røde t-skjorter. Vi syntes ikke de så skumle ut i det hele tatt. De smilte og viftet med noen hjerteformede dingser for å lage lyd. Nesten litt russetogstemning. Neste dag hørte vi at 18 mennesker hadde blitt drept i opprørene i Bangkok. Heldigvis hadde vi kommet oss 12 timer sørover, for vi orket ikk emer av Bangkok (vi har vært der to ganger allerde på denne turen) og bestilte bussbillett til Krabi med en gang vi ankom Khaosan road. På bussen ble Ragnhild veldig syk (etter at jeg hadde matet henne med en kyllingkebab fra et gatekjøkken). Først trodde jeg det var bilsjuke, men vi kjørte jo bare på en helt rett motorvei og vi satt forann i bussen. Ragnhild løp frem og tilbake til toalettet og jeg måtte få bussjåføren til å stoppe så jeg kunne kaste ut spyposen hennes. Vi hadde hellrr ingen sleeping bus, så Ragnhild lå med hodet i fanget mitt for å få kunne krølle seg sammen, stakkar. En gang ut på natta stoppet vi for å spise mat, og siden Ragnhild hadde spydd opp alt fra magesekken burde hun jo spise litt tenkte vi. To biter av en banan og alt kom opp igjen. På morgenen var vi fremme i Krabi. Vi visste ikke hvor vi skulle siden vi hadde bråbestemt oss for å ta bussen samme dag. Vi fant ut at Railay kunne være fint. Leea (med utrolig iøyefallende lilla rastafletter) som vi møtte like før vi tok bussen fra Bangkok anbefalte oss å dra dit, siden det ikke var så langt fra Krabi town. Etter en kort båttur kom vi til Railay som er kåret til en av verdens vakreste strender. Det er et paradis for folk som elsker å klatre, og det var synd at Ragnhild var så syk disse dagene siden hun har blitt bitt av klatrebasillen. Det var ingengting å gjøre noe med, bortsett fra å slappe av. Jeg tok meg noen turer rundt på egenhånd, mens Ragnhild prøvde å bli frisk på hotellrommet. På Railay er det også mange hippiethaier med lange dreadlocks, og da Ragnhild hadde kraft nok til å være med ut å gå, hev alle disse hippiethaiene seg etter henne. De synes sikkert det var stas med en jente dreads på besøk. Siste kveld så vi et fireshow, noe vi sikkert har sett 20 ganger på asiaturen vår, så vi blir ikke like imponert lenger. Denne gangen ble det derimot litt action. Thaien som skulle underholde oss så mistenkelig ukoordinert ut, og var sikkert høy som alle de andre hippiethaiene. Det endte med at han veltet bensinkanna og satte fyr på masse gress, og det var skummelt nære på at et av de store trærne tok fyr. Det beste fireshowet vi har sett og vi har det på film.

Etter tre netter på Raliay dro vi til Sverige nr 2: Koh Phi Phi. Vi kom til øya på Thaienes nyttårsaften, Sonkran. Nyttårsfeiringen foregår litt annerledes enn det vi er vant med, for å si det sånn. Sonkran er en gigantisk vannkrig! Allerede da vi hadde gått av båten for å finne et sted å bo, ble vi sprutet ned med vanngevær og smurt med babypudder (av en eller annen grunn) i ansiktet. Vi fant ut at vi måtte komme oss vekk ganske fort for at ikke all bagasjen vår skulle bli gjennomvåt. Vi valgte å bo på dormroom. Det var ikke like fint som det vi hadde i Hanoi. All bagasjen var strødd utover, og det fantes bare bittesmå safer. Dessuten var det fortsatt en jente i senga jeg skulle ha, men siden hun sa at hun skulle flytte ut samme dag tenkte jeg at det ville ordne seg. Vi skiftet til bikini for å være med på den store festen. Gatene var blitt enda mer tettpakket med folk med vanngevær, og både turistene og thaiene så ut til å storkose seg. Det var kanskje den eneste dagen vi ikke svettet hele tiden, siden man ble skylt ned av vann med isbiter for hver meter man gikk. Jeg ble så glad for å se at thaiene gledet seg over en av de få fridagene de har, så mye som de jobber. Hver gang jeg helte vann på en thai fikk jeg "khop kun ka/kap" (takk) som svar, så det betydde sikkert lykke hver gang de fikk vann over seg. De fleste butikkene var stengt, alle hadde fri, og det var gøy å se de ellers så seriøse massasjedamene ganske over grensen for hva som kan kalles brisen og rope "WELCOME TO PHI PHI" hver gang vi passerte. Festen fortsatte hele dagen og utover kvelden. Jeg gikk tilbake til rommet vårt flere ganger, og hver gang var den samme jenta fortsatt i senga mi. Jeg synes det var ganske frekt at den berta skulle ta seg til rette og slappe av i senga jeg hadde betalt for. Jeg sa i fra, og da unnskyldte hun seg med å si at hun hadde ombestemt seg og hadde spurt i resepsjonen om hun kunne få bli en natt til. Det var sikkert bare en feiltakelse, men et eller annet skjedde inni meg, for jeg ble rett og slett ekstremt forbanna. Jeg synes det var frekt å s iat hun hadde lett etter meg for å gi beskjed, saken var at jeg var innom rommet flere ganger og hintet på at jeg ville pakke ut sakene mine, uten at hun sa noe. Jeg fikk ordnet opp i resepsjonen og jenta måtte dele seng med en annen. Jeg har bare vært sinna den ene gangen på turen, men da kokte det virkelig inni meg. Ragnhild var fortsatt ikke var helt frisk, og jeg ganske sliten, så vi gikk for å legge oss. Det var så uutholdelig varmt, og folk kom ramlende inn på rommet midt på natta, så vi fikk oss ikke en bra natts søvn. Neste dag fant vi oss et eget rom, med eget (rent) bad. Luksus vi trengte akkurat da. På Phi Phi fikk vi oss også en egen liten trekkingtur i jungelen da vi dro til utkikkspunktet. Først var det uendelig mange trapper vi peste oss opp. Kondisjonen er ikke akkurat helt på topp for tiden, og når vi går rundt til vanlig går vi i et ferietempo, mens alle tar oss igjen på veien. Vi var altså kjempe svette da vi kom oss opp, og selv da ville en gjeng med thaidamer ha meg til posere med dem for kameraet deres. Utsikten var kjempe fin. Vi ville gå videre og tenkte vi skulle følge skiltene til stranda på andre siden. Vi tråkket oss ned bratte bakker i jungelen, og vi støtte bare på en person som så kjempe sliten ut og sa "good luck". Med skjelvende lår kom vi oss ned til en liten strand. Det var deilig å komme seg litt vekk fra partyturistene og nyte en rolig strand. Tilbake fantes det heldigvis en taxibåt, så vi slapp å gå samme veien tilbake. Vi prøvde også og feste litt, men det ble litt for mye for oss med wet t-shirt contests, hopping gjennom flammeringer og buckets. Når jeg først hadde lyst til å danse stoppet musikken, for klokken ett skulle alt være stille.

Vi bestilte billett til Koh Tao. Først båt, så buss og til slutt nattbåt. Tidlig på morgenen kom vi til Koh Tao. Dette hadde vi gledet oss til. Vi har lenge tenkt på å dykke på Koh Tao, men først kvelden før vi kom frem var jeg sikker på at jeg skulle gjøre det. Ved fergeleiet ble vi møtt av en hippiethai som ville ha oss med til Crystal Dive Resort. Siden jeg hadde hørt om dette stedet før, og siden vi ikke hadde peiling på hvilket område vi skulle bo, ble vi med. Jeg var fortsatt kjempe trøtt etter lite søvn i den gyngende båten, men Ragnhild var så gira på å starte dykkerkurset samme dag, så jeg sa at det var greit. Vi valgte å ta dykkerkurset på engelsk, men hadde bøker på norsk. Vi fikk en morsom engelsk dykkerinstruktør, Guy. Jeg følte det nesten som å komme tilbake til skolen der vi satt i "klasserommene" og måtte svare på spørsmål høyt foran alle. Jeg ble litt nervøs siden det var mange ord på engelsk jeg aldri hadde hørt før. Spørmålene i boka vår var på norsk, og undervisningen var jo på engelsk. Det gikk bedre ettterhvert, og nå føler jeg virkelig jeg har fått utvidet det engelske vokabularet mitt (som ikke var noe å skryte av før jeg dro av gårde). Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å få bruk for ordene buoyancy, fin pivot osv. Men jeg har lært noe i hvert fall. Dag nummer to ble vi delt inn i mindre grupper på seks personer. Ragnhild og jeg kom på en hyggelig gruppe med to fra england og to fra USA og fikk Guy som instruktør. Vi hadde enda flere timer med teori, vi lærte å sette sammen scubautstyret og til slutt skulle vi øve oss på å dykke i basseng. Jeg ble litt nervøs av ha ha alt det tunge utstyret på meg, men heldigvis blir det jo lettere i vann (selvfølgelig). Vi hadde mange forskjellige øvelser under vann, og etter mange timer var hendene og føttene våre så rynkete at Ragnhild fykk grøsninger. Dette er noe hun virkelig hater. Det er også mye rart (les ekkelt) man oppdager i basseng når man dykker med fult utstyr. Hår, hudrester og mye annet rart i store klaser fløt forbi dykkemaskene våre. Heldigvis var jeg så opptatt med alt annet i vannet, at jeg ikke tenkte på det, før vi var ferdige i bassenget og tenkte over hvor mye vann jeg hadde svelget. Dag nummer tre tok vi eksamen (vi var begge stolte over å ha 96 % riktig), hadde en svømmetest og en flytetest. Endelig var vi klare for å dykke i det virkelige havet. Alle gruppene samlet seg i dykkerbåten, båten startet og vi satte i gang med å montere dykkerutsyret. Vi hoppet ut i vannet, og det gikk nesten greit. En fyr sto på den ene av svømmeføttene mine og det førte til at jeg hadde en ganske klønete entre ned i vannet. Det var helt utrolig å gå ned på dypet første gangen. Jeg var plutselig ikke nervøs i det hele tatt. Det er en helt spesiell opplevelse å kunne puste og være lenge under vann. Vi hadde flere øvelser på 12 meters dyp, og vi fant ut at jeg hadde for få vekter på beltet mitt. Jeg fløt opp til overflaten og en av dykkeassistentene måtte svømme etter meg og gi meg flere vekter. Ragnhild ble litt nervøs siden hun ikke kunne seg meg lenger og stoppet nesten å puste (noe som man absolutt ikke skal gjøre når man dykker). Jeg klarte å synke ned til bunn igjen, og Guy fikk oss til å ta en salto under vann. Jeg fløt opp til overflaten enda en gang og jeg skjønte ikke hvorfor. Vektene som assistenten hadde puttet i lommene på vesten min hadde selvfølgelig ramlet ut og han prøvde å ta tak i meg, men jeg var akkurat som en 17 mai-ballong som steg til himmels. Før dykk nummer to fikk jeg beskjed om å ha på meg fem vekter i stedet for tre. Jeg glemte å ta ut vektene fra lommene mine, så jeg dykket med syv vekter, noe som er alt for mye. Det gikk fint, og jeg var hvert fall veldig fornøyd etter å ha gjenomført mine første dykk. Å gjenomføre noe man kanskje ikke hadde trodd at man skulle klare, gjør en utrolig tilfreds. Vi spiste med dykkevennene våre og gikk tidlig til sengs. Båten neste dag skulle gå litt over syv, og vi trengte søvn. Dag nummer fire hadde vi med oss en kameramann på tur. Vi dykket til 14 og 18 meter. Det var masse fisk overalt, men dessverre var de ikke så store. Ragnhild hadde håpet på å se en hai, og ble litt skuffet fordi det ikke var noe hai å se. Dagen etter fikk vi høre at det hadde vært hai der vi dykket dagen før. Vi var ferdige med alle dykkene våre, og jeg var egentlig dødsliten. Allikevel dro vi ut med vennene våre og noen av dykkerinstruktørene. Jeg fant endelig en som hadde like lite lyst til å dra hjem for å sove, og vi danset til klokken fem. Da hadde jeg vært våken i 23 timer.

Dagen etter var jeg trøtt, men vi ble allikevel med hippiethaien Boy på snorkling på freedom beach. En fin tur hvor vi fikk se to små rokker. Jeg var ikke helt koordinert under vann så jeg skrapet meg opp på korallrevet. Vi ble kjørt tilbake til Crystal og møtte dykkevennene våre. Før vi skulle dra å spise hadde jeg enda en liten ulykke som gjorde at jeg fikk et sår på foten, og kan derfor ikke bade ordentlig for tiden. Ingeting å bekymre seg over, jeg er snart bra igjen. En av dykkerinstruktørene (alle var veldig hyggelig) renset såret, og vi gikk for å møte de andre. Vi spiste god mat og jeg lærte at eggplant er det samme som aubergine. Synd jeg ikke har skjønt dette før, siden jeg har sett eggplant på menyen mange steder i asia, men har aldri turt å smake på det, jeg som er så glad i aubergine. Etter maten mistet vi de andre, så vi gikk for å kjøpe oss en is (bombe). Ragnhild ble forbanna over et thai simkort som ikke fungerte som det skulle. Jeg ble igjen, og det ble enda en sen kveld. Dagen etter var jeg i hvert fall helt utslitt. Vi sov over to timer midt på dagen, men hadde enda en avtale samme kveld. Vi møtte to australske jenter, Rylee og April, flere steder i Laos. Vi møtte de tilfeldigvis på Koh Tao og avtalte å spise sammen. Vi gikk på den australske puben hvor det var livemusikk. Folk begynte etter hvert og danse, og det var ekstremt gøy å se på folk som rett og slett var helt elendige på dansegulvet. Stemning var det i hvert fall. Vi ble enda en dag på Koh Tao. Vi ble rett og slett for glade i denne øya. Siste dag gjorde vi ikke så mye som er spennende og snakke om. Vi leste bøker, spiste mat, solte oss og jeg prøvde å bade litt uten og få foten i vann. Det ser veldig klønete ut der jeg hinker ut i grunna med en sokk på foten mens jeg klamrer meg til Ragnhild og til slutt snubler ut i vannet og prøver å få litt vann på kroppen uten å bli bløt på foten. Vannet er 31 grader så det er ikke akkurat veldig effektiv avkjøling. Litt hjelper det.

Etter en uke på Koh Tao, tok vi en superrask båt til Koh Phangan. Jeg synes det var litt kult å ta en slags katamaran. Ragnhild mente at det ikke var kult i det hele tatt, siden hun faktisk har vært med på seiltur med en ekte katamaran. Båten gynget veldig og en etter en gikk bleke i ansiktet ut for å "lufte" seg på dekk. Etterhvert begynte mannskapet å gå rundt å dele ut spyposer og papir. Det var litt morsomt å se på for oss som ikke var sjøsyke. Koh Phangan er den største partyøya øya i Thailand. Hver måned kommer tusenvis av turister for å være med på fullmoon party som starter når det blir mørkt og varer til solopgang. Det er i morgen, og vi har tenkt å være med. Vi har valgt å ikke bo på partystranda i sør, men bor på et veldig rolig og hyggelig sted på nordøst kysten. Det er ikke stort å gjøre her bortsett fra å bade, sole seg, slappe av og spise mat. Altså det perfekte stedet for å bli feit. Det er det første stedet på lenge jeg har fått roen til å sette meg ned å tenke på og skrive ned den siste måneden. Akkurat nå sitter jeg på den hyggelige restauranten ved bungalowen vår, jeg har drukket en kaffe og hører på The Doors. Det er så mye fint som har skjedd på en måned, og det er vanskelig å få meg seg alt. Det er helt umulig egentlig. Bildene hjelper kanskje litt, og vi skal laste opp enda flere i tiden som kommer.

Jeg vil avslutte innlegget med en liten spesiell hendelse her på Koh Phangan. Dagen vi kom, tuslet vi litt rundt i gata. Det var ikke mye å gjøre, men vi hørte livemusikk fra et hus på en bakketopp. Vi gikk for sjekke det ut, og så at det var buffet der. siden vi også var sultne gikk vi inn. Inne satt det mange folk, av samme type mennesker, alle sang med og virket som de kjente hverandre. Det virket nesten som en privat fest og de sa maten var gratis, hvis vi kjøpte noe å drikke. Vi følte oss kanskje litt utilpass og lurte på hvor vi egentlig hadde havnet. Allikevel var det så fin stemning, og jenta som serverte oss var så hyggelig at vi bestemte oss for å bli. Vi spurte til slutt hva det var vi var med på. Den hyggelige jenta fortalete at hun og partneren hennes hadde åpnet dette stedet (tea house and art cafe) i Januar og at de denne dagen feiret åpningen før de skulle dra tilbake der de kom fra. Folka som var der var fra forskjellige yoga communities. Hun var veldig glad for at vi hadde kommet, og det var vi også. En fin liten opplevelse.

Suppe til 6 kr.

Vi spiste suppe hos en av de lokale, vi fikk også masse vannmelon til dessert :)


Her leter de etter gull.



Munkedrakter til tørk.
Ragnhild stod opp kl 05.30 for å ta bilde av munkene i Luang Prabang når de går sin daglige morgentur for å sanke inn mat.
Livas elskede fruktshaker, frukt med sweetmilk.

Sukkerrør.

Railay og Kho Phi Phi ( Sonkran Thai nyttår )

Dette er Leea. Hun jobber som lærer i Bangkok, hun dro til Phi Phi for å feire nyttår med thaikjæresten sin. Hun lagde armbånd til oss i bussen.







Railay Beach

Ragnhild ble syk, men kan alltid hilse på apene, kanskje ikke så ivrig denne gangen.

Laos

Ragnhild fikk låne hengekøya til tuk-tuksjåføren.
Fossefallene i Luang Prabang, vakkert!






Finn en feil (på bildet over)

Liva og våre to søte krøller fra Israel.
En perfekt avsluttning på besøket i Laos. Ved siden av Liva er våre gode venninner fra Sverige. Erika og Mia har vi møtt fire ganger i løpet av reisen.
Den 42 år gamle tyskeren Jens (mr. Duck) er en av våre favoritter. Hippie, likte humoren til Ragnhild og en utrolig erfaren reiser som ga oss mange tips. Lykke til med kjærligheten i Australia Jens!

Slik ser en busstasjon ut i det autentiske Laos.

Reiseblogg spesial!

Liva og jeg har vært bestevenninner siden vi møttes i Lyngstien da vi var tre år gamle. Vi har gått i samme klasse i ti år, vært naboer i 16 og jeg tror ikke jeg tar feil hvis jeg sier at vi har vært sammen mer enn 300 av 365 dager i året. Vennene våre kaller oss et gammelt ektepar og noen ganger føler vi oss som et også. Et lang og lykkelig ekteskap uten en eneste krangel utenom litt diskusjon og noen uenigheter. Vi utfyller hverandre veldig godt, noe som er praktisk når man er på tur. Dette innlegget kaller jeg for: reiseblogg spesial. Nå skal dere få litt info om våre reisevaner, gleder og irritasjoner.

Liva sine oppgaver på tur: Liva er flink til å lese og ta seg god tid til å finne de fineste stedene å bo på, de koseste kafeene og de interessante reisemålene. Hun har med seg Stefan Loose, en tysk reisebok (en bok alle tyske reisende sverger til) som kanskje får oss til å se og gjøre andre ting enn å følge Lonely Planet bølgen. Liva er et B-menneske, så hennes oppgave er å prøve å få meg til å holde ut en time til hvis jeg blir trøtt og vil legge meg kl 21.00. Det lille kameraet hennes er også alltid med. Det er jeg utrloig glad for når jeg ikke orker å bære på mitt tunge og store kamera. Om kvelden, ved vann og på fest tar vi begge bilder med hennes lille superkamera. Det er alltid like gøy å våkne dagen derpå og se hva slags bilder som dukker opp på den ødelagte skjermen.(Skjermen har en svart flekk på seg, noe alle som ser på bildene, blir veldig forundret over). Når vi skal kjøre buss må jeg sitte så langt som mulig fremme i bussen for å slippe å bli bilsyk. Derfor legger Liva inn bagasjen og ser at baggene blir lagt inn i bagasjerommet, mens jeg smetter inn og prøver å få best mulig plass til oss begge.

Ragnhild sine oppgaver: Jeg føler ofte at mine oppgaver handler om det praktiske. Det er jeg som låser opp og igjen de vansklige låsene, både til rommene våre og syklene vi leier. Liva sliter litt med å åpne forseilingene på vannflaskene vi kjøper, så jeg ender ofte opp med å åpne de også. Når Liva får panikk pga en kakkelakk eller andre krypdyr som surrer rundt på flisene på badet eller rundt sengene våre, er det min oppgave å sørge for at dyret forsvinner ut av rommet (i live). Jeg er et A-menneske, så vi sover ikke bort dagen. Når vi er på steder som Liva lett kan finne meg, lar jeg henne sove så lenge hun vil mens jeg koser meg med den hellige morgenstunden for meg selv. Jeg bærer på en liten "verktøykasse". Den inneholder sysaker, teip, saks, strikker og noen andre praktiske ting. Er det noe som skal fikses eller teipes har vi alt som trengs.

Litt av hvert: Liva får velge seng og jeg velger sete i bussen. Liva handler klær og jeg handler småsaker som smykker og krimkrams. Når vi oss kjøper bøker leser vi de ferdig og bytter. Dette sparer vi litt penger på. Vi spiser iskrem nesten hver dag, vi finner alltid en god grunn til å ferie med en sjokoladeis. Vi har ikke skadet oss noe, annet en noen skrubbsår, et par brannsår, noen kutt på føttene, litt solbrenthet og noen gnagsår. En dårlig vane vi har fått er å gå fra vannflaskene våre. Vi kjøper mye vann og det er utrolig irriterende å finne ut at man har satt fra seg en nesten full vannflaske et eller annet sted.

Tapt og funnet: Det er helt utrolig hvor lite vi egentlig har mistet. Liva har mistet bankkortet sitt (tre måneder ut i reisen), lese lampa si og muligens Ipodladeren (dette fant vi ut i dag, så det er fortsatt en mulighet for at vi finner den i en av sekkene). Jeg har mistet havaianasene mine, et kjempe fint smykke, et armbånd og noen klær (klær forsvinner noen ganger i vaska, dessverre). Ingen har stjålet fra oss, vi er heldige og føler oss flinke til å ta vare på tingene våre. Jeg var veldig heldig og fant et par pilotbriller og et skjerf. Liva fant "Snømannen" av Jo Nesbø, den fikk hun gratis.

Dyra: Jeg er utrolig glad i dyr og de som kjenner meg godt vet at jeg er avhengig av å kose og hilse på dyr. Før vi dro hjemmefra fikk jeg streng beskjed fra både mamma, pappa og Martin om å holde meg langt unna hundene og kattene. Dette er umulig! Da vi var i India spurte jeg om jeg kunne kose med kuene, var ikke sikker på om det er lov siden de er hellige. Hundene der lot jeg være, de er skabbete og 2 av 3 hunder halter. Ingen dyr blir kastrert eller sterilisert så det kryr av valper og kattunger her. Så lenge mora er rolig og en eier er i nærheten får vi kose med de myke valpene. Men man skal passe på. Så fort solen går ned blir hundene til glupske ulver. De uler og vokter sitt territorium. I Laos har vi sett kjempe mange vannbøfler. De finnes både brune og rosa bøfler. Jeg tror de rosa bøflene er albinobøfler som har blitt solbrente. Vi har sett både døde og levende slanger. Det er mulig av vi har gjort en levende slange død, da vi kjørte motorsykkel fra Kampot til grensa til Vietnam. Vi møter på både store og små edderkopper overalt, under stoler, på vegger, i tak og på badet. Så lenge vi ser dem på samme stedet føler vi oss trygge. Hver kveld hører vi Gekkosang, den store typen sier faktsisk "gekko", mens de små lager en slags kort pipelyd. Vi elsker gekkoene, de spiser malariamyggen. Fuglene vekker meg hver morgen, noe som er helt greit så lenge det ikke er en hane. Hanene har plaget meg mye i Laos! Hver morgen mellom kl fem og seks begynner alle hanene i byene å gale som GALE! Da takker jeg enda en gang for de fine øreproppene jeg fikk til ipoen min av mamma og pappa til jul. Jeg setter på et rolig album og all annen lyd eksisterer ikke lenger. De snakkende fuglene mange har i bur i restaurantene og på gjestehusene er god underholdning. De lager alarmlyder, billyder, kattelyder og de snakker på engelsk og lokalspråket. Vi hører også noe som høres ut som motorsager, jeg vet ikke hvordan dyret ser ut, men det er nok bare en type sikade. Jeg har spart det beste til sist, sommerfuglene. Jeg er sikker på at jeg kan telle 15 forskjellige sommerfugler i denne hagen jeg sitter i akuratt nå. Noen er store som fugler, svarte, blå og gule. Andre er bittesmå som humler, disse også med de mest fantastiske farger. Skulle øsnke de fløy i saktefilm så jeg kunne ha tatt bilder av dem. På øya Phi Phi var det hundefritt område. Bare rolige katter som var rene og hadde eiere. Nå er Liva og jeg klare for å undersøke livet i havet. Jeg håper på å se hai, skilpadder, havslanger, klovnefisk, sommerfuglfisk og mange andre havdyr.

En kajakktur, en historie om sko, tubing og litt til.

Det er så varmt, og det virker som det bare blir varmere for hver dag. Vi er i den vakre byen Luang Prabang i Laos, og gradestokken viser 35 grader. Jeg sjekket nettopp på yr.no og ser at det skal bli nærmere 40 grader i dagene som kommer. Laos har heller ingen kystlinje, noe som gjør at det føles enda varmere å være her. Heldigvis redder Mekong Laos og gjør det mulig å leve. Når sola har står høyest på himmelen er de ingen ting annet å gjøre enn å rømme innendørs, til et fossefall eller en elv. Jeg merker jeg tenker et par hakk saktere på grunn av heten, men jeg skal gjøre et forsøk på fortelle om de siste dagene her i Laos.

Siden jeg skrev sist, har vi vært på det surrealistiske stedet Vang Vieng. Vi tok bussen fra Vientiane sammen med de to norske jentene Marthe og Karen, og den svenske jenta Karolina og fant et fantastisk sted å bo. Naturen som møtte oss i Vang Vieng er verdt å nevne. Utsikten fra gjestehuset vårt, Champa Lao, var høyreiste fjell, en elv og en øy med noen bambushytter. Betjeningen var kjempe hyggelig (noe vi synes de fleste i Laos er), og vi fikk oss et koselig rom. Det første vi gjorde var å gå for å spise. Vi fikk inntrykk av at den lille byen var veldig avslappet med restauranter med matter man kan sitte/ligge på og se gamle episoder av Friends eller Family Guy. Ragnhild og jeg bestemte oss med en gang for at dette var et sted vi likte. På restauranten vi slo oss ned på fikk vi to menyer. Den ene var en ganske normal meny med vanlige vestlige og asiatiske retter, den andre var skrevet på en liten bøtte og utvalget besto av opium shakes og happy pizzas. Nei takk sa vi, men det er en av de tingene Vang Vieng er kjent for. Her kommer de som er interessert i å nyte mushrooms og hallusinere seg gjennom natten. Jeg bestilte meg heller en normal salat, men dessverre var baguetten jeg fikk fylt med maur. Senere på kvelden bestilte vi en kajakktur til grottene neste dag.

Kajakkturen var også helt herlig. Vi startet turen med å svømme inn i en grotte med hodelykter og tubingringer. Merkelig følelse å ha et helt fjell over hodet. Ragnhild presterte å svømme tilbake sammen med tre andre personer som hørte til en annen gruppe mot utgangen halvveis i svømmeturen, mens resten av gruppa (sikkert 30 personer) fortsatte innover i mørket. Ute igjen møtte jeg Ragnhild som hadde sett på sommerfugler i 20 minutter, og synes det var helt topp! Turen fortsatte med kajakker nedover elva (vi var lykkelige over at det var med strømmen og ikke mot, siden vi allerede var slitne etter å ha brukt armene som padleårer inne i grotta). Med vårt skandinaviske ego og turinstinkt var vi 4 norske, 2 finske og en svensk som prøvde så godt det gikk an å ligge i tet. Vi hadde god underholdning med folk som veltet med kajakkene sine, etter at vi elegant hadde klart å passere de litt mer utfordrene områdene med sterkere strøm. Seks kilometer og noen kollisjoner senere med den slovensk/argentisnke kajakken som også prøvde å ligge i tet, hørte vi høy partymusikk. Rundt neste sving kom vi inn i tubingområdet. For de som ikke vet hva tubing i Vang Vieng går ut på, er det ikke tubing på samme måte som vi har gjort før, der man ligger på en madrass festet til en båt i høy hastighet. Tubing i Vang Vieng startet med at man kunne leie tubingringer og tube nedover elva og nyte synet av naturen. Etter hvert kom det også noen barer og man kunne stoppe og ta en drink eller slenge seg i en av slyngene ned i vannet. Nå er det et kjempe partysted hvor ungdommer fra hele verden møtes for å ha det gøy. Det er ikke lenger nødvendig å leie en tube, man kan bare svømme fra bar til bar. Vi stoppet en time ved en av barene for å prøve slyngene. Det var bare for en time, men Ragnhild og jeg var veldig enige om at dette var noe vi skulle gjøre en dag. Tilbake i Vang Vieng gikk vi for å spise og se Friends. Vi møtte på Nathan, Matt og Sean som vi hadde møtt på bussen til Vientiane. De hadde brukt dagen til tubing og var i veldig godt humør. Dessuten fant jeg nok en gang ut at det alltid blir surr når man har svarte hawaiianas på tur i Asia. For det første må man alltid ta av seg skoa på restauranter, hotell og butikker, og for det andre er det alltid 2-3 andre som har nesten helt like sko. Det har ført til at jeg flere ganger har trodd at jeg har mistet en eller begge skoene mine. Denne gangen var det en av de finske jentene som hadde gått av gårde min høyresko, og latt hennes nesten like venstre sko stå. Jeg ble ganske fortvilt siden jeg er veldig glad i mine ekte hawaiianas (som faktisk er mye bedre å gå i enn de som er fake), og ikke synes det er like kult å gå i to ikke helt like sko.

Neste dag dro Ragnhild for å klatre med Karen, Karolina og de to finske jentene. Jeg krysset fingrene for at den finske jenta hadde min sko. Senere fikk jeg gladmelding fra Ragnhild som bekreftet at hun hadde tatt feil (noe hun ikke hadde merket selv, og noe jeg mener er veldig rart at hun ikke gjorde). Da var det bare å vente på at skoen min skulle komme hjem fra klatretur. I løpet av dagen ble det problemer igjen. Da jeg gikk ned for å se etter skoene mine var det bare den finske jentas sko som sto der, og nå var min andre sko borte også! Fortvilet gikk jeg rundt og tittet mistenksomt på alle føtter for å se om noen hadde tatt feil. Jeg begynte til og med å spørre folk, noe som var litt vanskelig siden jeg måtte vise den finske jentas sko og si at det egentlig ikke var en sånn sko jeg lette etter. Etter litt viste det seg at den ene jenta som jobbet på hotellet hadde lånt den ene (?) skoen min. Senere fikk jeg også byttet tilbake den andre skoen. Puh, heldigvis har vi ikke kommet opp i så mange andre alvorlige situasjoner.

De andre jentene dro videre til Luang Prabang, mens Ragnhild og jeg skiftet til badetøy og dro til elva. Og fy fader så gøy vi har hatt det! Det er ikke så mye mer å si enn at vi festet i tre dager i strekk, møtte masse folk, badet og danset. Det er ikke så lett å beskrive med ord, så det overlater jeg til bildene.

Etter fem netter i Vang Vieng følte vi virkelig at vi måtte rømme. Vi skjønner virkelig ikke folk som blir igjen i Vang Vieng i flere måneder for å jobbe og feste hver dag. Vi var kjempe slitne etter tre dager med moro, og skjønte at vi måtte til Luang Prabang for og ikke dra til elva en dag til. Det var nemlig umulig bare å bli i byen i og med at det var så varmt. Eneste løsning for avkjøling var tubingen. Vi pakket derfor sekkene våre på et kvarter og sjekket ut av hotellet.

Veien fra Vang Vieng til Luang Prabang er noe for seg selv. Det er bare rundt 230 km mellom byene, men siden veien er ekstremt svingete opp og ned fjell, tok turen seks timer. Det må også nevnes at vi hadde et par stopp på grunn av et par fyllesyke medpassasjerer. Ikke den mest behagelige turen vi har hatt, men mye spennende å se. Det var fascinerende å se hvordan folk bodde på kanten av de bratte fjellveggene. Vi fikk følte virkelig vi fikk et inntrykk av det autentiske Laos, som enda ikke er så turistifisert som Thailand. Ragnhild var også storfornøyd med å ha den beste plassen foran ved siden av sjåføren. Hadde hun ikke sittet (dette er et vanskelig ord og bøye – jeg ville sagt sotti) der, hadde vi måttet stoppe flere ganger på grunn av spying.

Nå har vi vært tre dager i Luang Prabang, og vi har rukket å bli forelsket i den fransk inspirerte byen. Alt er så fantastisk avslappet og er akkurat det vi trenger nå. Mer om Luang Prabang og hva vi har gjort her kommer senere!