Et innlegg om alt og ingenting.

Enda en dag i India er snart over, og som vanlig er vi fulle av nye inntrykk. Delhi er som Mumbai en svært folksom by og de fleste av de som bor her er svært fattige. Som turister blir vi derfor et yndet mål for inere som ønsker å tjene penger på vår uvitenhet. Det kan være veldig sitsomt å gå gjennom handlegatene hvor alle ønsker vår oppmerksomhet og våre penger. Heldigvishar vi lært litt på de to ukene vi har vært her, og vet nå at det bare å gå forbi folk som starter med å stille spørsmålet "How are you?, Where you from?" Det ender bare med "come to my shop", "do you want Heenna" eller "very good price". Jeg ble til og med spurt om jeg ville pusse sandalene mine, som ikke egner seg til å pusses i det hele tatt, og Ragnhild ble tilbudt en hårbørste noe dreadsa hennes sikkert ikke ville hatt stor glede av.

Selvom det er slitsomt å handle her, er det nok av sakerog ting vi har lyst på. Gatene og butikkene er fylt til randen av vakre stoffer, fantastiske smykker og røkelse. Desverre kan vi ikke bære med oss alt, så vi har ikke handlet stort mens vi har vært her. Nå er allikevel fristelsen blitt for stor og vi planlegger å handle inn det vi har mest lyst på, for å sende en fedexpakke hjem til Norge.

I morges prøvde vi å planlege uken vi har fremfor oss. Det endte med at vi tok turen til et turistbyrå. Egentlig hadde vi bare tenkt å ta en dagstur til Agra for å se Taj Mahal, for vi er litt slitne av all reisingen de siste dagene. Det endte med av vi bestilte en tur til Jaipur, Agra og Pushkar og privatsjåfør hele veien. Nåskal vi være skikkelige turister og få sett de obligatoriske stedene, inkuldert kameler og elefanter. Jeg må si jeg er litt skeptisk, men det skal bli deilig å komme seg ut av storbyen. En uke i Delhi kan bli litt for masete.

Noe jeg alltid kommer til å huske fra India, er alle luktene, og det fant jeg en fin skildring av i boka jeg leser for tiden: "Denne merkelige angen av India som nesten er umulig å beskrive. Først og fremst røyk fra soltørket kumøkk og tilfeldig brensel, så lukter det fett, som når en koker smultringer. Plutselig kan det dfte av blomster og krydder - intenst - som selve den indiske natur, men samtidig lukter det råttent ogs - syrlig råttent og kirkegårdsaktig. Fra et tempel kan det sive ut berusende røkelsesduft, fra åpne avløp oser kloakk, og fra trapper og gårdsplasser river urinlukten i nesen. Det er en mangfoldig, udefinerbar, uforklarlig duft, like sammensatt som landet som ånder den fram".

Jeg husker vi lurte på før vi dro (jeg tror vi snakket om det med Sunniva) om de virkelig hører på sanger som "benny lava" i India. Det kan jeg bekrefte at de gjør. Det går nesten bare i Bollywoodsanger faktisk (bortsett fra restaurantene på Goa, hvor de i stedet valgte å spille dårlige coverlter). Indere er også veldig opptatt av mobilene sine, og har ingen problemer med å sette volumet på fult og sende ut indiske toner, enten det er på nattbussen, på båten over "hampielva" eller ute i gata. Jeg la også merke til at på flyet til Delhi satt størsteparten av passasjerene og så på de indiske syngedamene i en av de mange bollywoodfilmene man kunne velge å se på tven. Ingen, bortsett fra Ragnhild og meg, gadd å bry seg med "Erin Brocovich".

Vi møter også mange hyggelige backpackere på vår vei, og har fått fine tips av franskmenn, tyskere, italienere, svensker og mange flere. Vi ble også venn med en hyggelig etioper på Hampi. I går spiste vi med en ung italiensk jente som kjøpt inn indiske varer til et marked Italia. På Goa fikk vi underholdning av en bråkete gjeng bestående av en portugiser (som ble bortvist til slutt), en Italiener (som hadde veldig morsom engelsk uttale og sa sikkert ti ganger at jeg burde hatt dreads) og en tysker. I går snakket vi med en franskmann som skulle haike og telte fra nord India og helt ned til sør. Folk fra alle land synes visst å like India.

Beklager de mange trykkleifene, men jeg får ikke rettet på det jeg har skrevet for jeg har visst kommet bort i knapp som gjør at jeg ikke får rettet på det jeg skriver uten å ødelegge alt annet jeg har skrevet. Dessverre har jeg ikke min datakyndige lillebror med på tur som kan hjelpe meg (som sikkert kommer til å le av hvor enkelt det er å fikse problemet).

Ps. Og Ragnhild har faktisk begynt å lese en bok. Et tegn på feriemodus.

Veien blir til mens man reiser.

Da var vi plutselig i Delhi! Reisen hit har vært både stressende, forvirrende, skummel, spennende, morsom og til slutt avslappende. Turen kommer vi tilbake til, men først vil vi fortelle litt mer om både Goa og Hampi.

Vi fikk så vidt nevnt at vi har hatt det helt herlig på Goa. Nærmere bestemt reiste vi til Palolem, en av de sørligste strendene. Det blir snakket varmt om Palolem i Lonely Planet, og det med god grunn. Etter hektiske Mumbai og en 15 timers lang reise var det helt perfekt å komme til et sted med palmer, sand og hav. Vi fikk oss en søt liten hytte rett ved vannet og hoppet i havet med det samme. Noen timer senere kom også Anne Marte og Hanna. Vi har snakket lenge om at vi skulle møtes, of da vi plutselig sto der alle fire var vi overglade. Tenk at vi fikk det til i store India! Vi feiret med et godt indisk måltid med stranden og havet som utsikt. Slitne som vi alle var etter reisen, ble det tidlig kveld.

Morgenen etter fikk vi et prutekurs av Hanna og Anne Marte og kjøpte en hel del av July, en av de mange jentene som forsøker å tjene en slant av turistene på stranda. Man møter mange herlige mennesker som villig forteller om deres liv. Det er selvfølgelig med på å gjøre at vi får sympati og de lettere får solgt sine varer. I lengden blir det slitsomt når man prøver å sole seg og den samme mannen med den samme sarongen kommer syv ganger. Allikevel har vi blitt kjent med noen jenter i samme alder som oss, men med en helt annen skjebne. Det har vært lærerikt. På mange områder ligger India milevis bak oss.

Hanna og Anne Marte reiste etterhvert hjemover, vi fikk noen gærne naboer, og Ragnhild ble kjempe syk noe så og si alle på Palolem fikk vite. Liva fikk både råd om å kjøpe lemon soda, bananer og joghurt til den syke. Ingenting ville hun spise, til Livas store fortvilse. Bussen til Hampi var allerede bestilt, og vi var begge nervøse for at Ragnhild ikke skulle bli frisk nok. Det å ligge i en sovebås på en humpete, svingete busstur er nok ikke det beste for en syk mage og en sliten kropp. Heldigvis hjalp lemon sodaen og imodiumen og reisen gikk over alle forventninger. Det var en opplevelse i seg selv å ligge i en liten seng i en buss som humper seg gjennom det indiske landskapet en natt i Januar. Lukten av urin, hasj, røkelse, chai te og lyden av musikk fra en av de andre båsene, gjorde backpackerstemningen komplett.

Vi visste lite om Hampi, men er glade for at vi tok turen. Stedet er kjent for sine templer og er visst satt på UNESCOs verdensarvliste. Vi tok oss en liten tur innom det ene tempelet, men valgte heller å tilbringe mesteparten av tiden med å ligge å lese bøker på madrassrestaurantene på den andre siden av elva. Kveldene tilbrakte vi, som vi tidligere har nevnt, ved å se film på lerret. Vi så egentlig frem til flere avslappende dager på Hampi, men det ble ikke mer en to dager. Vi fikk oss en overraskelse da vi bare skulle sjekke de neste togbilletene og oppdaget at toget allerede gikk samme natt. Da var det bare å begynne å pakke igjen, ta båten over til andre siden, spise en god middag på Mango Tree (en restaurant man finner gjemt etter en tur gjennom noen bananplanter, og ved å ha lest Lonely planet selvfølgelig). Vi hadde fått oss enda en overraskelse da vi fant ut togstasjonen lå fire timer unna. Avstandene i India er ganske mye større en det vi hadde trodd tidligere. Vi satt opp farten og tok en Rikshaw (som kan være ganske nervepirrende på grunn av at man sitter i en bitteliten åpen blikkboks på Indias ville veier) til Hospet. Vi hadde fått beskjed om at vi kunne ta toget til den riktige togstasjonen der i fra. Det vi ikke visste var at toget allerede gikk fem minutter etter ankomst til stedet (vi hadde fått beskjed om at toget gikk to timer senere da vi hadde spurt i et turistbyrå i Hampi). Men dette skulle vi klare! Vi kjøpte billetter i full fart og løp ut mot perrongen som var stappfull av mennesker. Ikke visste vi hvor vi skulle gjøre av oss og ingenting forsto vi av billetten vår. Toget kom og vi løp fortsatt frem og tilbake. Vi spurte et titals mennesker på to minutter om vi var på riktig sted. Ikke var det lett å forstå om vi var på rett sted. Inderne har nemlig et kroppspråk som er et mysterium. De vagger på hodet fra høyre til venstre, uavhengig om de mener ja eller nei. Det kan rett og slett bety begge deler. Veldig upraktisk for oss på dette tidspunktet. Forvirringen var total og vi hadde minimalt med tid. Vi hoppet på toget og kom inn i sleeper class,men der skulle vi ikke være. Mer løpingen, panikken steg for hvert sekund. Det endte med av at vi presset oss med to store ryggsekker og to små på magen inn i enn fullstappet tredjeklassevogn helt bakerst. Da toget begynnte å rulle visste vi fortsatt ikke om vi var på rett tog. Vi ropte sikkert Guntakal (som var togstasjoen vi skulle ta neste tog fra) 70 ganger inne på toget. Alle ville hjelpe og snart visste alle i den fullstapede vognen at vi var to fortvilte jenter på tur. Det ble en voldsom diskusjon på Hindu blandt medpassasjerene våre, g det var visst litt uenigheter om hvor lenge vi skullen sitte på toget. Heldigvis var vi på rett tog. Til slutt ble vi løftet opp på en slags hylle og fikk sitte der resten av turen til Guntakal. På Guntakal hadde vi fire timer før neste tog, og vi så frem til mer behagelige former på det neste toget. Vi var lettet da vi kom inn på toget til Mumbai halv fire på natten og s atvi hadde fått hver vår seng. Vi sov som steiner begge to, og denne turen var den behageligste av alle vi har hatt i India frem til nå. Nesten 17 timer satt vi på toget, men det var så fint alt sammen. Da vi kom frem til Mumbai klokken åtte på kvelden hadde vi vært på tur i over et døgn. Da var det deilig med en ordentlig seng. Liva ble skuffet da hun våknet med 20 loppebitt, men pyttpytt.

I dag fløy vi med kingfisher airlines til Delhi, og alt gikk på skinner nei, vi mener på vinger, haha(dette er det sikkert bare Tele som ler av). Nå skal vi legge oss for vi har hatt tre travle reisedager. Nå står Delhi, kanskje Agra og Varanasi for tur. Vi gleder oss til vår siste uke i India.

På toget til Guntakal.

Hampi

Goa

Mumbai

Hampi

Vi er i Hampi! Etter en lang og skranglete tur med buss er vi i innlandet i den lille byen mange har anbefalt oss aa dra til. Her er det rismarker, apekatter, froskekor om natten, og en haug med rolige hasjroykende backpackere. Et merklelig landskap og en fin avslappende atmosfare. Ragnhild har vart daarlig i magen og kroppen i flere dager naa, men begynner endelig aa faa tilbake fargen i kinnene og ordene ut av munnen. De indiske damene er helt utrolige og smiler og ler av alt vi gjor feil. Liva ble foreksempel ledd ut i stad, og skjonte ikke hva det var. Feilen var at hun bare hadde fotlenke paa den ene foten og ikke paa begge. Det er naa fikset. Kulturen er ikke like lett aa forstaa og vi har mange sprosmaal. Det er lett bli lurt av folk som vil ha penger (noe alle onsker seg mer av her) og de vet akkurat hvem de kan klare aa lure. I gaar sa vi pa film sammen med mange andre paa en retaurant, herlig etter en lang busstur.

Bittelitt om Goa

Vi har hatt noen kjempe fine dager paa Palolem, Goa. Vi har drukket masala te og kingfisher ol, spist naan brod, badet og ikke minst hatt det veldig hyggelig med to veldig sote jenter (Hanna og Anne Marte). I Morgen drar vi videre til Hampi, som vi har blitt anbefalt aa dra til.

Bilder og mer kommer senere. Denne dataen er bare altfor treg.

Dag tre i Mumbai

Nok en dag i Mumbai er snart over og snart sitter vi paa bussen til Goa. Vi vet ikke om vi gruer eller gleder oss til den 12-timers lange bussturen, men vi ser i hvert fall frem til strendene paa Goa. Og til aa mote Hanna og Anne Marte. Naa skal vi bare pakke sammen de siste tingene, Ragnhild maaa ta bilsyketabletter og saa barer det av gaarde.

Dagen i dag har vart innholdsrik og vi har vart ute og gaat siden klokken halv tolv. Vi har vaart litt utenfor turiststiene og sett oss rundt. Vi fant ogsaa ut hvor alle damene er: de sitter paa/utenfor skolene sammen barna sine!

Dag to i Mumbai

I dag har vi tuslet rundt i heten og sett på livet i gatene i Colaba området. Et område preget av flere turister og flere tiggere en her i Fort hvor vi bor.

Ragnhild er tydeligvis en atraktiv person å spørre om hun vil kjøpe hasj eller trommer. Vi tenker det er på grunn av håret hennes (selv har jeg aldri blitt tilbudt noen av delene) . Men vi takker selvfølelig pent nei hver gang. Vi velger å le av det. Det er sikkert nok av hippier med dreads som drar hit for å røyke hasj og spille trommer. Jeg derimot blir ofte dratt tak i små barn eller mødrene deres som vil at jeg skal hjelpe dem med et eller annet. Det jeg gir dem er vannflasken min og det er de takknemlige for. Det var også en dame med en liten baby som spurte om et eller annet vi ikke skjønte (selvom de snakker engelsk her, snakker de så fort og med morsom indisk aksent at det blir vanskelig for oss, til irritasjon for dem). Vi ga henne ti rupi, og skjønte fort at det var en feiltakelse da mannen hennes kom og fortalte at vi måtte kjøpe melk til babyen, ikke gi penger for de kom hun til bruke på noe annet. Ikke hva som er riktig eller galt å gjøre.
Vi har også vært og sett på havet som ikke overraskende var fylt med søppel. Da vi skulle krysse gaten (som for øvrig er kjempe skummelt, sånn som de kjører her) kom en liten jente og faren hennes bort til oss. Vi ble glade da den lille jenta ikke ba oss om å gi noe, men bare ville håndhilse på oss og viste oss hennatatoveringen i håndflaten hennes.

Etter en drøy totimers tur i Colaba, gikk vi tilbake for å hvile på hotellet. Vi merker det på kroppen at vi kommer fra et sted som er 50 grader kaldere enn her. Hendene og føttene hovner opp på grunn av heten, og jeg får ikke ringen min av fingeren. Ragnhild sier jeg er rosa i ansiktet hele dagen, og det lyser turister av oss. Vi blir stirret på som om vi var et rart dyr med klær på. Folk prøver også å selge oss alt mulig som vi ikke trenger, alt fra herresko, babyklær og q-tips. Det blir slitsomt i lengden og det er derfor veldig fint at vi kan trekke oss tilbake til hotellrommet vårt.
Vi har også lagt merke til at det er mange menn som går rundt og holder hverandre i hendene. Først tenkte vi at det var da svært så åpne de var om homofili her, i forhold til at de er så konservative ellers. Vi har nå blitt fortalt at det bare er et tegn på broderlighet og vennskap. Søtt. Kvinne og mann får nemlig ikke holde hender eller kysse ofentlig. Det blir sett på som en seksuell handling. En annen ting vi lurer på er hvor alle damene er. Det er nemlig en stor overvekt av menn som er ute. Noen ganger ikke en kvinne å se i det hele tatt.

Vi har også vært ute spist på en kjent restaurant med jukeboks. Det var så populært at det var kø utenfor. Vi kom i prat med et svenskt par i trettiårene som sa vi kunne slå oss ned med dem. Vi spiste god indisk kyllig og fikk mange gode råd fra Eva og Peter som hadde vært i India mange ganger før.

I morgen drar vi til Goa. Vi gruer oss litt til den 12-timers lange bussturen, men håper det er verdt det. Vi håper også at vi møter Hanna og Anne Marte som også er India for tiden.

Mumbai!

I natt kom vi til Mumbai og vi er målløse. Reisen gikk veldig bra, flyturen var behagelig og Ragnhild var spesielt fornøyd med at vi fikk gratis måltider under turen. Da vi hadde fått Bagasjen vår på flyplassen var det bare å spraye seg med myggspray siden Ragnhild fikk panikk av å ha sett en mygg på toalettet på flyplassen (og siden vi hadde hørt at det venter tusenvis av turist-tørste-mygg utenfor terminalen i Mumbai). Dumme som vi er betalte vi sikkert alt for mye for en taxi, men vi kom oss i hvert fall dit vi skulle. Rommet vi hadde booket var opptatt, i stedet fikk vi suiten. Ikke noe å klage på.

Vi har ikke vært i India i et helt døgn en gang, men har allerede mange inntrykk. Vi våknet i morges (alt for trøtte) og var nesten klare for å dra på togstasjonen for å bestille billetter til Goa. Vi skulle bare låse inn verdisakene i safen først. Ragnhild hadde prøvd safen 5-6 ganger for å sjekke om den virket. Det gjorde den helt til vi hadde låst inn tingene, da hang den seg helt opp. Herregud, Panikk! Vi gikk frem og tilbake i rommet et par ganger og sa til oss selv at den kom til å åpne seg til slutt (selvom i hvert fall jeg tenkte at resten av reisen kom til å være ipod og dataløs). Heldigvis kom en av de ansatte på hotellet og sa "no ploblem, i got key!". Nå føler vi egentlig at det ikke er vits med safe, siden de vi låser for har nøkkel til safen. Det viktigste er i hvert fall at vi har tingene våre.

På togstasjonen, som for øvrig er en helt fantastisk bygning fullstappet med fargerike mennesker, prøvde vi å lete oss frem til et sted for å finne billetter. Det var ikke så lett. Til slutt ble vi huket tak i av en mann ved navn Faisal som kunne hjelpe oss med bussbilletter i stedet for tog (som er fullbooket en uke i forveien). Igjen punget vi ut med for mye penger, men var fornøyde med at turen til Goa var i boks. Tilbake på hotellet igjen spurte resepsjonisten hvor mye vi hadde betalt og hvilket busselskap vi hadde brukt. Selvfølgelig hadde vi gitt Faisal og kompisene alt for mye penger for en alt for dårlig buss uten do og aircondition (noe som sikkert er veldig upraktisk når man skal ta buss i 12 timer). Vi gikk tilbake igjen, og fikk (nesten) alle pengene tilbake og bestilte heller en bedre buss gjennom hotellet vårt.

For å så litt om det vi har sett av byen til nå, så er det i våre øyne ektremt kaotisk, høyt tempo og MANGE mennesker. Det er utrolig hvor folk finner på å sove. Folk ligger på og sover på bakken, mens hundrevis av mennesker tråkker rundt dem. Vi kjørte også forbi den enorme slummen i går natt, og det føltes så uvirkelig. Det er massevis av løse hunder og vi har allerede sett en del rotter. Selv om det er mye elendighet i Mumbai, er det også fantastisk å se fargerike busser, blomsterkranser som selges på gatene, damer med sarier og gamle menn med fargerike klær og turbaner. Tross all elendighet virker det som folk er fornøyde.

Nå gleder vi oss til å se mer av Mumbai og India!