Sabaii Dii!

Hei, der var vi i Laos! I går kom vi frem til Vientiane etter en tur som bare ble på 22 timer. Grunnen til at jeg sier bare er at vi hadde forventet 30 ubehagelige timer på bussen. Vi vet ikke om folk ville skremme oss eller om vi bare var heldige, men før vi kjøpte bussbillettene hadde vi blitt fortalt skrekkhistorier om turen fra Hanoi til Vientiane, og folk frarådet oss på det sterkeste å ta buss. For å spare 120 dollar ved å ikke ta flyet, tok vi sjansen og satt oss på bussen. Nå vet vi at det er en fordel å forvente det verste, så kan det bare bli bedre. Bussen var stappet full med backpackere og vietnameserne opptok gulvet som soveplass. Trangt er det ingen tvil om at det var, men heldige som vi var sov vi kjempe mye begge to og timene gikk fort. Klokken seks om morgenen var vi ved grenseovergangen. For en natur! Langt oppe i fjellene skulle vi stemples ut av Vietnam og inn i Laos. Alt gikk smertefritt og etter ca tre timer var vi på veiene i Laos på vei til hovedstaden. Trøtt som jeg var sovnet jeg igjen, og da jeg våknet var vi visstnok fremme. Jeg ble så overrasket at jeg måtte spørre jenta ved siden av meg to ganger om vi var fremme. Ragnhild presterte til og med å gå ut av bussen uten tingene sine siden hun trodde det bare var en spisepause.

Vi fant et gjestehus sammen med to norske jenter vi traff på bussen. Vi tok stein, saks, papir om hvem som skulle få rommet med aircondition. Siden jeg som oftest har uflaks i spill tapte jeg og vi fikk rommet med fan. Greit nok, vi har jo blitt så glade i ordet "fan" siden vi lærte det engelske ordet for ventilator på denne reisen og vi bruker det så ofte som mulig. Ja vi lærer faktisk noe nytt hver dag, også engelske ord. Ragnhild lærte foreksempel ordet bretzel for ikke så lenge siden (jeg har spist tyske Brätzel hvert år på ferie i Tyskland, og kunne derfor oversette dette ordet for Ragnhild). Vi har også lært oss hva kakerlakk er på engelsk. Cockroach er et veldig viktig ord her, det er også viktig å utveksle kakerlakkhistorier med andre reisende så man passer inn i fellesskapet. Allikevel har vi litt problemer med å huske akkurat det ordet, så da sier vi heller cucaracha som vi lærte av vår spanske venn. Lettere å huske på grunn av barnesangen " la cucaracha, la cucaracha..".

Vientiane er den minste hovedstaden jeg har sett. Vi ser nesten ikke andre mennesker rundt her enn de vi satt på bussen med. Litt overdrevet kanskje, men det bor faktisk ikke mer enn 200 000 mennesker her, og det er jo ganske lite for hovedstad å være. Jeg må også legge inn en liten klage på Lonely Planet. Den sier nemlig at det bare er 3 minibanker her. Saken er at jeg aldri har sett så mange ATMer som her. På hvert gatehjørne kan man sette inn kortet og ta ut millioner av kipp.

Det er ikke sa mye å gjøre i Vientiane. Før vi kom hit var det en som fortalte meg at det eneste man kunne gjøre var å sitte ved elva å drikke beerlao, vel og merke bare til klokka elleve siden alt er stengt etter det. Det var ikke akkurat noe problem for oss i går at hele byen sover klokken halv tolv siden vi selv var i sengs klokka ni. Vi vet ikke om det var malariatablettene, bussturen eller heten som satt oss ut av spill, men vi var i hvert fall helt ødelagt og måtte takke for oss tidlig. Vi hadde hatt en fin kveld med indisk mat sammen med de andre norske jentene som også hadde vært i India og delte gleden med oss av gjensmaken av den indiske maten. Vi møtte også (dette kommer ikke som et sjokk) noen andre fra bussen, som vi (dette kommer heller ikke som et sjokk) tok en beerlao med ved elva, vi gikk videre og kjøpte (dette kommer heller ikke som et sjokk) en is. Det var happyhour og vi smakte på en elendig drink. Etter det var det kvelden. Absolutt. Ti timer med søvn fikk vi oss under fanen vår.

Selv om det ikke skal være noe å gjøre her, finnes det alltid en viktig wat (tempel) å se i en by. Vi leide oss derfor en sykkel hver og har vært på tur sammen med Marthe og Karen for å se templer (som for øvrig er kjempe hyggelige og har lånt oss alt mulig som vi er for surrete til å ha med oss. På litt over et døgn har vi lånt solkrem, øyedråper, et eple, en kniv til å skrelle eple med, tre bananer, to pakker kjeks, oreos og tyggis. Vi har lånt dem en penn..). Utenfor tempelet møtte vi også en svensk jente som ble med oss. Vi poserte for noen kameraer sammen med noen lokale foran tempelet, og gikk til slutt for å se det. På vei ut fikk vi også et fint bilde av et tyvetalls munker kledd i sine vakre klær. På vei til tempel nummer to kom vi litt på villspor, og bestemte oss heller for å ta en pause fra sola på det skandinaviske bakeriet. Vi setter alltid stor pris på kaffe som smaker kaffe og litt aircondition midt på dagen. De andre dro videre til nasjonalmuseumet, mens Ragnhild og jeg har vært på litt for mange dårlige museer i det siste og var for late til å være mer kulturelle. Derfor sitter jeg nå på rommet vårt under fanen vår og reflekterer over hvor fint vi har det, og ser på Ragnhild som halvsover og har tegnet et stort rødt hjerte i boka si (fnis).

I morgen drar vi til Vang Vieng. Stedet alle skryter av og som vi derfor ikke vil gå glipp av. De neste dagene blir det nok litt tubing og så drar vi videre til Luang Prabang. Laos skal visstnok være kjempe fint, og til nå lover det bra!

St. Patricks day

Vietnam

Til alle våre kjære lesere, vi beklager for at vi ikke har lagt inn noen innlegg de to siste ukene. Vi vet at mange har blitt skuffet dag etter dag når dere har logget inn på siden vår. Det er ikke vår skyld. Blogging og facebook er sensurert mange steder i Vietnam. Nå er vi i Ha Noi og her er vi på nett.

Den siste delen av Kambodsja var humpete. Vi kjørte med motorsykkel fra Kampot til grensen til Vietnam. Det er litt skummelt å kjøre på de ville veiene uten hjelm. Liva ble ganske skremt da sjåføren svingte inn en grusvei, hun mistet synet av meg og så meg ikke før etter 20 minutter. Da vi kom til grensa gikk alt ok. Vi betalte 15 $ til sjåføren som kjørte den siste bussen fra grensa til Saigon. Dette var ikke den siste bussen og vi betalte 8 $ mer enn nødvendig. Noen ganger er det ikke lett å vite hva som er rett og hva som er lureri. Etter 9 timer i en helt forferdelig trang maxitaxi buss, stappa full av bagasje, feite grekere, haikende vietnamesere og en spyende jente var vi fremme. Vi boocka inn på det første og beste hotellet. Billig, men ikke så bra som vi trodde. Rommet lå bak et kjøkken, uten vinduer og Aircon. Vi klarte oss ok de to første nettene, men den tredje natta var et helvete for oss begge. Liva måtte ta en dusj kl 0400 pga den klamme og varme lufta. På badet måtte vi gå slalåm mellom kakerlakker og tusenbenet (mini gecko hadde vi også, men geckoer er alltid velkommen). Det var heller ikke så gøy å ligge der i varmen med stanken av propan sigene inn fra kjøkkenet.

Det var kjempegøy å være i Saigon, det var som et møtested. Vi møtte: de svenske jentene Mia og Erika (de vi møtte i India og Bangkok), de fire guttene fra Norge (vi traff dem i Sanuokville), Antonio fra Spania (vi møtte han i Kampot), Rosie fra Argentina (Sanoukville) + en hel haug vi bare har sett rundt om kring. The world is a village, sa Antonio, det føles litt sånn noen ganger. Vi hadde mye moro med Antonio, Danielle og Adrian i Saigon.

Vi dro fra Saigon til Mui Ne, på bussen traff vi Mario fra Italia. Han fulgte (boksavligtalt) etter oss til Saigon Cafè Guest House. Vi tilbød oss å dele rom med han, billigere for alle. Mario var kanskje litt over streken merkelig, så vi var veldig glade for at Danielle og Antonio hadde funnet frem til oss senere på kvelden. Vi tror at Mario var i en tidlig midtlivskrise (han var 32) han hadde gått fra kjæresten sin etter seks år sammen, slutta jobben i en høy stilling i Mango (klesbutikk) og tatt et lifecoaching kurs. Det var ikke så mye å gjøre i Mui Ne, men er det noe man må gjøre så er det å dra med en herlig gjeng til sanddynene. Vi dro på en kjempe fin tur i fire timer med mye sol, sand og vind. Da vi kom hjem måtte vi tømme hodet, ørene, nesa, håret og klærne for sand. Vi spiste forresten en veldig god og artig lokal BBQ. Vi fikk en kullgrill på bordet og måtte grille kjøtt og grønnsakene selv.

Vi dro til Hoi An etter bare to netter i Mui Ne. Vi kjørte buss i 17 timer, noe som vi takler fint, selv om sovesetene er i det minste laget, selv til meg. Er glad jeg ikke er en mann på 90 kg og nesten to meter, er man det kan man bare glemme å ta sovebuss! Vi er i Vietnam, her er ingen høyere en 170, hadde vært ypperlig å ha vært på konsert her J Da vi kom til Hoi An gikk Liva i repeat, ” Å herregud så fint det er her”, ” Å herregud så fint det er her”, ” Å herregud så fint det er her” og det med god grunn. Vi kom frem kl seks om morgenen. Da fikk vi med oss soloppgangen og morgenlivet. Heldige som vi var fikk vi plass på gammelt og utrolig fint Guest House i gamlebyen og rett ved siden av markedet. Hoi An er et vakkert sted, alle går rundt med gule blomster og den samme klassiske musikken på alle høytalerne i gamlebyen. Husene er gule og slitte med verandaer fulle av blomster og bur med syngende fugler. Mellom husene, over gatene, henger det runde lamper som lyser om kvelden. Gatene er fulle av butikker med alt mulig rart. Alt fra fruktkniver til boblejakker. Alle som har vært i Hoi An sier at de har brukt alt for mye penger, det forstår jeg lett. Hoi An er kjent for sine skreddere, skomakere og tekstiler. Vi sendte en pakke hjem med ting vi ikke trenger lenger, som regnjakka, joggeskoa til Liva, myggnetting, adopter, gamle klær, nye klær, sebrasko, vietnamhatter og gaver til venner, familie og kjæreste. Synd at pakka ikke kommer frem før i Juni eller Juli.

Etter fire dager i Hoi An dro vi til Ha Noi, ikke lett å holde styr på navnene til disse byene. Dette ble en busstur på 19 timer. Vi ville ta toget fra sør til nord, men tog er tre ganger så dyrt, så vi velger heller å spare litt penger med å busse. Da vi kom frem til hovedstaden tok vi opp Lonely Planet og valgte ut Ha Noi Backpackers Hostel som vårt neste hjem. Dette var et riktig valg. Et populært sted for unge folk som er ute og reiser. Vi bor på dorm rooms, noe som fungerer veldig fint. Vi boocket også en tur til Halong Bay igjennom Hostellet. Vi dro på en tredagerstur. I løpet av turen har vi bada i det kalde vannet, padla kajakker til en grotte, spist masse god mat, sovet en natt på en båt, dratt til en øy, padla litt mer, tuba etter en speedbåt, klatra i fjellet (Jeg tok helt av og klatra 30 meter og nådde toppen av begge rutene, Liva var også veldig flink, men pga sjelving i beina og veldig trange klatresko kom hun dessverre ikke helt til toppen), spist enda mer mat, drukket med alle folka på turen, lekt leker og spilt kort. En super tur, litt dyr, men verdt alle pengene.

Det er rart hvor forskjellige to naboland kan være. Da vi kom til Vietnam ble jeg forskrekka da jeg så munker rydde gatene for søppel og støv, men da jeg så nærmere etter var det ikke munker men søppelmenn. Søppelmennene/damene har drakter i akkurat den samme oransje fargen som munkene i Kambodsja. Maten er helt annerledes, men veldig god (noen ting er litt ekkelt, men det er naturlig vi er jo i Asia). Menneskene her er ikke like tålmodige som Khmer folket. Vietnameserne jobber veldig hardt og de har ikke tid til å leke gjetteleker når det er noe vi trenger på supermarkedene som for eksempel våtservietter eller ansiktskrem uten whitening. Stort sett er alle snille og smiler du til en av de sure får du som oftest et lite smil tilbake. Her i nord er det ganske kaldt, ca 20-25 grader (vi klager ikke) og vi har ikke sett solen siden vi dro fra Hoi An. Jeg har kjøpt meg en strømpebukse og hadde nesten glemt hvor deilig det er å trekke den lang opp på magen når det er litt kjølig.

Noe annet som har skjedd i Vietnam er at vi har blitt veldig klumset. Enda mer en normalt, noe jeg trodde vi ikke kunne bli. Jeg har klart å få en diger, rosa og klissete tyggegummi mellom skosålen og plattfoten min. Hvordan jeg fikk til det er et mysterium. Liva har tråkket i en spypose. Vi dulter borti hverandre hele tiden, Liva vrikker føttene. Jeg har veltet ut alle en pakke med Pringles på bussen og en pose med cashewnøtter på gulvet da vi var på kino i Saigon. I dag har jeg klart å ødelegge den eneste dataen med facebook. Folk sitter i kø for å bruke den dataen og jeg har vurdert å bytte bosted. Vi søler hele tiden og hver gang vi har et rent plagg på oss mister vi enten en nuddel eller en bananbit ned på de rene klærne. Heldigvis har ingen av oss blitt utsatt for noen ulykke i trafikken, men vi drar i hverandre hele tiden og vi har hatt englevakt i noen situasjoner.

I dag har vi sett den døde kroppen til Ho Chi Minh, vi stod i kø i over en time. Virket ikke så lenge fordi vi begge hadde med oss bøkene våre (jeg leser snømannen og Liva Buddhas barn). Vi så den døde i ca 10 sekunder. Ikke rart den uendelige køen gikk fort når man bare fikk gå forbi det gule liket. Vi møtte også på Danielle i resepsjonen og Antonio er i byen så i kveld blir det fest J

Vet at dette ble en lang tekst med dårlig sammenheng og rytme. Er ikke så lett å skrive ned alt vi gjort disse 16 dagene i Vietnam.

Hoi An

Selv om Ragnhild ikke kan hverken fransk eller vietnamesisk ble hun god venn med denne mannen.



Ferskvaredisk.


Når vi sitter i buss i 19 timer er Oreo god å ha!

Mui Nè

Saigon

Kampot

Ps. Jeg tok ikke så stor plass i senga som Ragnhild skrev. Det er bare det at vi sover på et enmannsrom for 4$ natta.

Vi har vært i Kambodsja i 16 altfor fine dager. Hvor ble alle dagene av? Visumet vårt til Vietnam startet i går, og i morgen er vi derfor mest sannsynlig på vei til Saigon.

Vi liker Kambodsja og folket i dette landet. Jeg hadde ingen store forventninger til landet før vi kom hit. Jeg visste i hvert fall ikke stort mer enn litt om landets grusomme fortid og Pol Pot. Det er utrolig hvor glad og fornøyde de er her. De smiler og hilser på oss overalt, og de ber oss ikke om penger som i India. De er bare nysgjerrige. Selvfølgelig er de preget av fattigdommen og man hører om triste skjebner så snart man snakker litt mer med khmer folket, men utenpå smiler de.

Det er så mye å si og fortelle om hva vi opplever, det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne og det er umulig å skrive om alt. Det er mange ting som er annerledes her enn i Norge, og det er de små forskjellene som gjør at det er så spennende å reise rundt. Før vi kom hit visste vi for eksempel ikke at det er mote å gå rundt i pysjamas på dagtid. De selger pysjamaser på alle markeder, og overalt ser vi damer i rosa, rødt og lyseblått nattøy med bamser, hjerter og stjerner på.

I Kambodsja er også alt "same same, but different". Jeg hørte uttrykket første gang da vi skulle dra fra siem reap og vi ble anbefalt et guesthouse som het "same, same, but differnent". Det ble litt komisk i og med at jeg ikke skjønte noen ting da jeg spurte om hva slags gjestehus det var og mannen hele tiden svarte "same, same, but different". Jeg spurte om navnet flere ganger og fikk naturligvis bare det samme til svar, helt til mannen forklarte meg at gjestehuset var oppkalt etter uttrykket "same, same.." og ble overrasket over at jeg ikke hadde hørt uttrykket før. I Kambodsja er i hvert fall alt "same, same" som hjemme, men annerledes. Du får en Pizza (som hjemme) men som har en liten kambodsjansk vri og er derfor også annerledes enn den du vanligvis spiser. Vi bodde faktisk en stund på "same same" og der ver det som uttrykket: det var et vanlig rom, men fullt av lopper, rotter, manglet vask og lys på badet og derfor annerledes.

Det er lett å bli lat i et land hvor det er hengekøyer i alle restauranter, gjestehus og strender og hvor stedene heter "lazy ett eller annet". Vi bruker mye tid på å lese bøker. På de fleste gjestehus og restauranter kan man finne brukte bøker (mange av dem på norsk), og med en gang vi har lest ferdig en bok bytter vi den til en annen. Kjekt, kjekt! Jeg er ikke mester på å lese engelske bøker, så det passer meg bra.

Vi er omringet av mygg. Det er haugevis av dem her og jeg er sikker på at vi får ti nye myggestikk hver dag. Jeg krysser fingrene for at malarone hjelper, selv om jeg har glemt tabletten en dag her og en dag der. Nå har vi funnet ut at tigerbalsam hjelper mot det meste, også mot myggestikk. Dessuten er det det eneste vi har som lukter godt i og med at vi ikke gidder å drasse rundt på såpe og parfyme og at klesvasken vi får tilbake bare lukter rått og klamt. Vi kommer derfor til å bli ivrige brukere av balsamen og kommer til å lukte tigerbalsam og kinesisk medical oil (som Rags kjøpte seg i dag). Ragnhild var forresten nært et mentalt sammenbrudd i stad, da hun hentet klesvaksen og det nok en gang var et problem. De hadde "glemt" å gi henne tilbake en singlet og en shorts, og hun måtte derfor traske tilbake en gang til for å få tilbake de manglende elementene. Huff, det er ikke så lett Ragnhild, men det er heldigvis ikke noe verre enn surr med klesvask og myggstikk vi opplever. Ting går faktisk overrsakenede bra. Ingenting mistet, ingenting stjålet og vi har ikke blitt lurt siden India. Til og med jeg (!) har klart å beholde alle sakene etter syv uker på tur. Jeg er ganske imponert over meg selv akkurat på det området, i og med at jeg sikkert har ødelagt to og mistet en mobil hjemme, mistet lommebok på hovefestivalen, mistet kameraet i Berlin, blitt frastjålet kameraet på fest +++. Ok, jeg mistet kameraet i bakken en gang her, kameraet virker, men som Ragnhild skrev får jeg ikke lastet opp bildene på data. Heldigvis har jeg et ekstra minnekort. En annen liten ting jeg kan nevne er at jeg svømte på en brennmanet, veldig udramtisk og armen min ble bare litt rød. Allikvel var det en dame fra England som nesten fikk meg til å dra til legen. Litt for hysterisk syntes Ragnhild og jeg, og problemet ble løst med litt lime og sukker (lokalt tips). Så lett var det, og ellers har ingenting dramatsik skjedd (bortsett fra obligatorisk trøbbel med magen, som vi ikke vil gå nærmere inn på).

I dag har vi vært en tur og sett på en grotte. Det var fint å se, men like interessant å kjøre på de humpete sandveiene og se hvordan menneskene bor på små gårder. Vi ble også invitert med på en slags fest av sjåføren vår i kveld, så det blir interessant.

Vi tenker på å dra til Laos allikevel. Vi hadde egentlig tatt bort landet fra planene våre, men siden vi de siste ukene har hørt så mye godt om Laos, skal vi prøve å få det med oss. Vi lever fra dag til dag, så vi får de hvordan det blir. Neste stopp er Saigon!

Vi har blitt brune.

Nå er klokken litt over åtte. Jeg klarer ikke å sove mer på grunn av solen som lyser opp rommet og Liva som bruker litt for mye plass i senga vi deler. Jeg har sneket meg ut fra myggnettingen, tatt med meg vannet mitt og skrivemaskinen. Jeg lar Liva sove. Jeg elsker å ha morgentiden for meg selv. I alle fall når jeg kan ligge i en hengekøye med en kopp kaffe og høre på at byen kommer til liv.

Da vi forlot Phnom Penh tok vi med oss en gutt fra Slovenia, Sebastijan. Vi fikk sansen for han da vi begge syntes han minnet oss om Calito, vår gode venn fra Argentina som vi jobbet sammen med på Verdensspeilet. Vi tok en fire timers busstur fra Phnom Penh til Sihanoukville. Neste linje burde vi sensurere for foreldrene våre og Martin; For å finne riktig strand brukte vi motorsykkeltaxi som transport. Billigere og kjempe moro, vår nye yndlingstransport. I Kambodsja er trafikken rolig, men vi kjører ikke flere enn tre på hver sykkel, ta det med ro ;) Da vi kom til stranda Serendipity begynte Liva og Sebsatijan å lete etter et sted å bo, mens jeg passet på sekkene våre. Som ny på stranda er man et lett bytte for alle barna som skal selge deg frukt, armbånd og solbriller. Før jeg fikk blunket satt en gutt å lage en grønn fotlenke til meg (han allerede funnet ut yndlingsfargen min). Jeg fikk den gratis så lenge jeg lovte å kjøpe et armbånd av han senere. Det var en grei deal.

Sebastijan fant stedet vi ble værende på i seks netter. Vi fikk et dobbelt rom for 15 $ pr natt, vi dyttet de to sengene sammen og da hadde vi et rom for tre. Det er deilig å bo rett ved stranda, men ikke like deilig med sand i senga, håret og i klærne. De som drev gjestehuset var utrolig snille og hjelpsomme. Selv om jeg ble ganske irritert da jeg fikk tilbake klærne mine etter vask. Alt luktet pose og var fuktig, trusene var ikke rene og de har nå noen brune flekker overalt (tror det er fra den brune buksa til Liva). Jeg fikk ikke pengene tilbake eller en ny gratis vaks, noe som fikk meg i veldig dårlig humør. Den gleden man får av rene klær er hellig og når det er en dårlig og dyr jobb som har blitt gjort, ble jeg sur. Heldigvis fikk den rene, slappe, hvite og kosete katten meg fort i godt humør igjen. Jeg ble også god venn med den ene hunden de hadde på guest houset og fikk kose med de syv valpene de hadde på kjøkkenet/soverom/vaskeromet. Liva ble god venninne med den 26 år gamle jenta bak disken, som fortale om sitt slitsomme og triste liv. Nesten alle av de lokale vi snakker med har et eller annet problem, de fleste er veldig fattige og har mange barn. Barna kommer til stranda etter skoletid, da må de tjene penger til familien. Det er ikke alltid like lett å si nei til de sjarmerende barna og de vet akkurat hvilke triks de skal bruke på deg. I lengen kan det bli veldig slitsomt med alle selgerne. Å ta en båttur til Babusøya var rolig, fint og riktig ting å gjøre når man er mas. Vi fikk frokost og lunch, vi snorklet, badet og gikk en fin tur på den rolige og paradisiske øya.

Strandlivet byr på fest og vi takker ja. En av kveldene møtte vi noen nordmenn på en bar som nettopp hadde åpnet. Var veldig rart at vi tilfeldigvis var 14 nordmenn på 4 forskjellige bord. Ni av oss satt oss sammen og drakk den nesten gratis ølen. Vi dro også på kino, en sal med chill stemning. Puter, madrasser og deilige sofaer. Jentene bestemte at vi skulle se ”Where the wild things are” (noe Liva og jeg har hatt lyst til siden september). Guttene sovna eller sukket da de hadde sett 10 minutter av filmen, mens resten storkoste seg!

Det var trist å si farvel til Sebastijan, men vi møter han i sommer på Øya festivalen J Det er fort gjort å bli alt for lenge på steder som Serendipity.. Vi bestemte oss for å reise videre. Vi tok en to timers busstur til Kampot. Dette er en bitte liten by i nærheten av en nasjonalpark. Vi fikk det siste rommet på Blissful Guest House. Vi bor i ”the map room”. Rommet er gult og blått, med myggnetting, vinduslemmer og vegger fulle av kart. Utenfor døra vår har vi en hengekøye og vi titter ned på en tropisk hage. Rett under føttene våre er restauranten/ baren. Høytaleren spiller endelig noe annet en dårlig patry musikk, så toner fra Beatles, Red hot chili peppers og The Clash stiger gjennom gulvet vårt. Vi storkoser oss med bøker, små besøk i byen, nye venner, masse god mat og god stemning! Vi kan dessverre ikke bli her alt for lenge, i dag begynner visumet i Vietnam og vi har bare 9 uker igjen av turen vår. Jeg savner melk og Martin, men eller er livet på tur helt fantastisk!

Dessverre mistet Liva kameraet sitt i bakken og vi tror minne kortet fikk en skade. Hun får i alle fall ikke lastet inn bildene fra de siste dagene. Trist, hun hadde mange fine bilder.