En kajakktur, en historie om sko, tubing og litt til.

Det er så varmt, og det virker som det bare blir varmere for hver dag. Vi er i den vakre byen Luang Prabang i Laos, og gradestokken viser 35 grader. Jeg sjekket nettopp på yr.no og ser at det skal bli nærmere 40 grader i dagene som kommer. Laos har heller ingen kystlinje, noe som gjør at det føles enda varmere å være her. Heldigvis redder Mekong Laos og gjør det mulig å leve. Når sola har står høyest på himmelen er de ingen ting annet å gjøre enn å rømme innendørs, til et fossefall eller en elv. Jeg merker jeg tenker et par hakk saktere på grunn av heten, men jeg skal gjøre et forsøk på fortelle om de siste dagene her i Laos.

Siden jeg skrev sist, har vi vært på det surrealistiske stedet Vang Vieng. Vi tok bussen fra Vientiane sammen med de to norske jentene Marthe og Karen, og den svenske jenta Karolina og fant et fantastisk sted å bo. Naturen som møtte oss i Vang Vieng er verdt å nevne. Utsikten fra gjestehuset vårt, Champa Lao, var høyreiste fjell, en elv og en øy med noen bambushytter. Betjeningen var kjempe hyggelig (noe vi synes de fleste i Laos er), og vi fikk oss et koselig rom. Det første vi gjorde var å gå for å spise. Vi fikk inntrykk av at den lille byen var veldig avslappet med restauranter med matter man kan sitte/ligge på og se gamle episoder av Friends eller Family Guy. Ragnhild og jeg bestemte oss med en gang for at dette var et sted vi likte. På restauranten vi slo oss ned på fikk vi to menyer. Den ene var en ganske normal meny med vanlige vestlige og asiatiske retter, den andre var skrevet på en liten bøtte og utvalget besto av opium shakes og happy pizzas. Nei takk sa vi, men det er en av de tingene Vang Vieng er kjent for. Her kommer de som er interessert i å nyte mushrooms og hallusinere seg gjennom natten. Jeg bestilte meg heller en normal salat, men dessverre var baguetten jeg fikk fylt med maur. Senere på kvelden bestilte vi en kajakktur til grottene neste dag.

Kajakkturen var også helt herlig. Vi startet turen med å svømme inn i en grotte med hodelykter og tubingringer. Merkelig følelse å ha et helt fjell over hodet. Ragnhild presterte å svømme tilbake sammen med tre andre personer som hørte til en annen gruppe mot utgangen halvveis i svømmeturen, mens resten av gruppa (sikkert 30 personer) fortsatte innover i mørket. Ute igjen møtte jeg Ragnhild som hadde sett på sommerfugler i 20 minutter, og synes det var helt topp! Turen fortsatte med kajakker nedover elva (vi var lykkelige over at det var med strømmen og ikke mot, siden vi allerede var slitne etter å ha brukt armene som padleårer inne i grotta). Med vårt skandinaviske ego og turinstinkt var vi 4 norske, 2 finske og en svensk som prøvde så godt det gikk an å ligge i tet. Vi hadde god underholdning med folk som veltet med kajakkene sine, etter at vi elegant hadde klart å passere de litt mer utfordrene områdene med sterkere strøm. Seks kilometer og noen kollisjoner senere med den slovensk/argentisnke kajakken som også prøvde å ligge i tet, hørte vi høy partymusikk. Rundt neste sving kom vi inn i tubingområdet. For de som ikke vet hva tubing i Vang Vieng går ut på, er det ikke tubing på samme måte som vi har gjort før, der man ligger på en madrass festet til en båt i høy hastighet. Tubing i Vang Vieng startet med at man kunne leie tubingringer og tube nedover elva og nyte synet av naturen. Etter hvert kom det også noen barer og man kunne stoppe og ta en drink eller slenge seg i en av slyngene ned i vannet. Nå er det et kjempe partysted hvor ungdommer fra hele verden møtes for å ha det gøy. Det er ikke lenger nødvendig å leie en tube, man kan bare svømme fra bar til bar. Vi stoppet en time ved en av barene for å prøve slyngene. Det var bare for en time, men Ragnhild og jeg var veldig enige om at dette var noe vi skulle gjøre en dag. Tilbake i Vang Vieng gikk vi for å spise og se Friends. Vi møtte på Nathan, Matt og Sean som vi hadde møtt på bussen til Vientiane. De hadde brukt dagen til tubing og var i veldig godt humør. Dessuten fant jeg nok en gang ut at det alltid blir surr når man har svarte hawaiianas på tur i Asia. For det første må man alltid ta av seg skoa på restauranter, hotell og butikker, og for det andre er det alltid 2-3 andre som har nesten helt like sko. Det har ført til at jeg flere ganger har trodd at jeg har mistet en eller begge skoene mine. Denne gangen var det en av de finske jentene som hadde gått av gårde min høyresko, og latt hennes nesten like venstre sko stå. Jeg ble ganske fortvilt siden jeg er veldig glad i mine ekte hawaiianas (som faktisk er mye bedre å gå i enn de som er fake), og ikke synes det er like kult å gå i to ikke helt like sko.

Neste dag dro Ragnhild for å klatre med Karen, Karolina og de to finske jentene. Jeg krysset fingrene for at den finske jenta hadde min sko. Senere fikk jeg gladmelding fra Ragnhild som bekreftet at hun hadde tatt feil (noe hun ikke hadde merket selv, og noe jeg mener er veldig rart at hun ikke gjorde). Da var det bare å vente på at skoen min skulle komme hjem fra klatretur. I løpet av dagen ble det problemer igjen. Da jeg gikk ned for å se etter skoene mine var det bare den finske jentas sko som sto der, og nå var min andre sko borte også! Fortvilet gikk jeg rundt og tittet mistenksomt på alle føtter for å se om noen hadde tatt feil. Jeg begynte til og med å spørre folk, noe som var litt vanskelig siden jeg måtte vise den finske jentas sko og si at det egentlig ikke var en sånn sko jeg lette etter. Etter litt viste det seg at den ene jenta som jobbet på hotellet hadde lånt den ene (?) skoen min. Senere fikk jeg også byttet tilbake den andre skoen. Puh, heldigvis har vi ikke kommet opp i så mange andre alvorlige situasjoner.

De andre jentene dro videre til Luang Prabang, mens Ragnhild og jeg skiftet til badetøy og dro til elva. Og fy fader så gøy vi har hatt det! Det er ikke så mye mer å si enn at vi festet i tre dager i strekk, møtte masse folk, badet og danset. Det er ikke så lett å beskrive med ord, så det overlater jeg til bildene.

Etter fem netter i Vang Vieng følte vi virkelig at vi måtte rømme. Vi skjønner virkelig ikke folk som blir igjen i Vang Vieng i flere måneder for å jobbe og feste hver dag. Vi var kjempe slitne etter tre dager med moro, og skjønte at vi måtte til Luang Prabang for og ikke dra til elva en dag til. Det var nemlig umulig bare å bli i byen i og med at det var så varmt. Eneste løsning for avkjøling var tubingen. Vi pakket derfor sekkene våre på et kvarter og sjekket ut av hotellet.

Veien fra Vang Vieng til Luang Prabang er noe for seg selv. Det er bare rundt 230 km mellom byene, men siden veien er ekstremt svingete opp og ned fjell, tok turen seks timer. Det må også nevnes at vi hadde et par stopp på grunn av et par fyllesyke medpassasjerer. Ikke den mest behagelige turen vi har hatt, men mye spennende å se. Det var fascinerende å se hvordan folk bodde på kanten av de bratte fjellveggene. Vi fikk følte virkelig vi fikk et inntrykk av det autentiske Laos, som enda ikke er så turistifisert som Thailand. Ragnhild var også storfornøyd med å ha den beste plassen foran ved siden av sjåføren. Hadde hun ikke sittet (dette er et vanskelig ord og bøye – jeg ville sagt sotti) der, hadde vi måttet stoppe flere ganger på grunn av spying.

Nå har vi vært tre dager i Luang Prabang, og vi har rukket å bli forelsket i den fransk inspirerte byen. Alt er så fantastisk avslappet og er akkurat det vi trenger nå. Mer om Luang Prabang og hva vi har gjort her kommer senere!