Veien blir til mens man reiser.

Da var vi plutselig i Delhi! Reisen hit har vært både stressende, forvirrende, skummel, spennende, morsom og til slutt avslappende. Turen kommer vi tilbake til, men først vil vi fortelle litt mer om både Goa og Hampi.

Vi fikk så vidt nevnt at vi har hatt det helt herlig på Goa. Nærmere bestemt reiste vi til Palolem, en av de sørligste strendene. Det blir snakket varmt om Palolem i Lonely Planet, og det med god grunn. Etter hektiske Mumbai og en 15 timers lang reise var det helt perfekt å komme til et sted med palmer, sand og hav. Vi fikk oss en søt liten hytte rett ved vannet og hoppet i havet med det samme. Noen timer senere kom også Anne Marte og Hanna. Vi har snakket lenge om at vi skulle møtes, of da vi plutselig sto der alle fire var vi overglade. Tenk at vi fikk det til i store India! Vi feiret med et godt indisk måltid med stranden og havet som utsikt. Slitne som vi alle var etter reisen, ble det tidlig kveld.

Morgenen etter fikk vi et prutekurs av Hanna og Anne Marte og kjøpte en hel del av July, en av de mange jentene som forsøker å tjene en slant av turistene på stranda. Man møter mange herlige mennesker som villig forteller om deres liv. Det er selvfølgelig med på å gjøre at vi får sympati og de lettere får solgt sine varer. I lengden blir det slitsomt når man prøver å sole seg og den samme mannen med den samme sarongen kommer syv ganger. Allikevel har vi blitt kjent med noen jenter i samme alder som oss, men med en helt annen skjebne. Det har vært lærerikt. På mange områder ligger India milevis bak oss.

Hanna og Anne Marte reiste etterhvert hjemover, vi fikk noen gærne naboer, og Ragnhild ble kjempe syk noe så og si alle på Palolem fikk vite. Liva fikk både råd om å kjøpe lemon soda, bananer og joghurt til den syke. Ingenting ville hun spise, til Livas store fortvilse. Bussen til Hampi var allerede bestilt, og vi var begge nervøse for at Ragnhild ikke skulle bli frisk nok. Det å ligge i en sovebås på en humpete, svingete busstur er nok ikke det beste for en syk mage og en sliten kropp. Heldigvis hjalp lemon sodaen og imodiumen og reisen gikk over alle forventninger. Det var en opplevelse i seg selv å ligge i en liten seng i en buss som humper seg gjennom det indiske landskapet en natt i Januar. Lukten av urin, hasj, røkelse, chai te og lyden av musikk fra en av de andre båsene, gjorde backpackerstemningen komplett.

Vi visste lite om Hampi, men er glade for at vi tok turen. Stedet er kjent for sine templer og er visst satt på UNESCOs verdensarvliste. Vi tok oss en liten tur innom det ene tempelet, men valgte heller å tilbringe mesteparten av tiden med å ligge å lese bøker på madrassrestaurantene på den andre siden av elva. Kveldene tilbrakte vi, som vi tidligere har nevnt, ved å se film på lerret. Vi så egentlig frem til flere avslappende dager på Hampi, men det ble ikke mer en to dager. Vi fikk oss en overraskelse da vi bare skulle sjekke de neste togbilletene og oppdaget at toget allerede gikk samme natt. Da var det bare å begynne å pakke igjen, ta båten over til andre siden, spise en god middag på Mango Tree (en restaurant man finner gjemt etter en tur gjennom noen bananplanter, og ved å ha lest Lonely planet selvfølgelig). Vi hadde fått oss enda en overraskelse da vi fant ut togstasjonen lå fire timer unna. Avstandene i India er ganske mye større en det vi hadde trodd tidligere. Vi satt opp farten og tok en Rikshaw (som kan være ganske nervepirrende på grunn av at man sitter i en bitteliten åpen blikkboks på Indias ville veier) til Hospet. Vi hadde fått beskjed om at vi kunne ta toget til den riktige togstasjonen der i fra. Det vi ikke visste var at toget allerede gikk fem minutter etter ankomst til stedet (vi hadde fått beskjed om at toget gikk to timer senere da vi hadde spurt i et turistbyrå i Hampi). Men dette skulle vi klare! Vi kjøpte billetter i full fart og løp ut mot perrongen som var stappfull av mennesker. Ikke visste vi hvor vi skulle gjøre av oss og ingenting forsto vi av billetten vår. Toget kom og vi løp fortsatt frem og tilbake. Vi spurte et titals mennesker på to minutter om vi var på riktig sted. Ikke var det lett å forstå om vi var på rett sted. Inderne har nemlig et kroppspråk som er et mysterium. De vagger på hodet fra høyre til venstre, uavhengig om de mener ja eller nei. Det kan rett og slett bety begge deler. Veldig upraktisk for oss på dette tidspunktet. Forvirringen var total og vi hadde minimalt med tid. Vi hoppet på toget og kom inn i sleeper class,men der skulle vi ikke være. Mer løpingen, panikken steg for hvert sekund. Det endte med av at vi presset oss med to store ryggsekker og to små på magen inn i enn fullstappet tredjeklassevogn helt bakerst. Da toget begynnte å rulle visste vi fortsatt ikke om vi var på rett tog. Vi ropte sikkert Guntakal (som var togstasjoen vi skulle ta neste tog fra) 70 ganger inne på toget. Alle ville hjelpe og snart visste alle i den fullstapede vognen at vi var to fortvilte jenter på tur. Det ble en voldsom diskusjon på Hindu blandt medpassasjerene våre, g det var visst litt uenigheter om hvor lenge vi skullen sitte på toget. Heldigvis var vi på rett tog. Til slutt ble vi løftet opp på en slags hylle og fikk sitte der resten av turen til Guntakal. På Guntakal hadde vi fire timer før neste tog, og vi så frem til mer behagelige former på det neste toget. Vi var lettet da vi kom inn på toget til Mumbai halv fire på natten og s atvi hadde fått hver vår seng. Vi sov som steiner begge to, og denne turen var den behageligste av alle vi har hatt i India frem til nå. Nesten 17 timer satt vi på toget, men det var så fint alt sammen. Da vi kom frem til Mumbai klokken åtte på kvelden hadde vi vært på tur i over et døgn. Da var det deilig med en ordentlig seng. Liva ble skuffet da hun våknet med 20 loppebitt, men pyttpytt.

I dag fløy vi med kingfisher airlines til Delhi, og alt gikk på skinner nei, vi mener på vinger, haha(dette er det sikkert bare Tele som ler av). Nå skal vi legge oss for vi har hatt tre travle reisedager. Nå står Delhi, kanskje Agra og Varanasi for tur. Vi gleder oss til vår siste uke i India.