Hvis jeg var deg

Final destination

2010-05-03T02:57:00.001-07:00

Hey, der var vi i Indonsesia. Siste stopp for denne gangen. Vi kom til Bali i gåt kveld, etter to lange dager med reising.

Først må jeg bare beklage at det forige innlegget mitt ble så ekstremt langt. Jeg tviler på at noen orket å lese hele (bortsett fra foreldrene mine), men takk til de som tok seg bryet, det tok sin tid å skrive det.

Som sagt så er vi i Bali, nærmere bestemt i Ubud. Et herlig sted ganske langt borte fra stranda. Her finnes mange fine bygninger, dufter av røkelse og klesvask, suvenirer å ta med seg hjem og utrolig god mat å fylle magene med. Vi bor i noe som i mine øyne mest ligner på et tempel og ikke et gjestehus. Jeg våknet i morges av sola som skinte inn mellom gardinene, og jeg hadde breiet meg så ut i dobbelsenga at Ragnhild hadde flyktet ut på verandaen vår. Det var til og med frokost inkuldert i romprisen, og det var en perfekt start på dagen.

Vi har brukt dagen på å tusle rundt i gatene, kjøpe ting og spise veldig god mat. Jeg har også erfart at aper kan være ganske skumle. siden vi kom hit i år kveld har sikkert 10 forskjellige personer sagt at vi er nødt til å gå til monkey forest, som sikkert må være hovedatraksjonen i Ubud. Vi gjorde som folk sa og betalte 20 000 rupiah hver (selv om vi prøvde å late som vi var barn, så vi kunne få det for halvparten av prisen) og gikk inn i apeskogen. Vi ble ikke skuffet,for det var aper overalt. Jeg ble ganske redd da en gjeng med aper begynte å krangle om en apebaby. De var ganske voldelige og rev og slet i den stakkars babyapen, og begynte å løpe rundt og lage masse rare lyder. Plutselig var det litt for mange aper rundt oss og det vvar ikke så hyggelig lenger. Til slutt kom det også en kraftig apekar som skulle ordne opp. Jeg ble redd for at apene skulle trekke oss inn i slosskampen, men vi kom oss heldigvis unna. Dramatisk, haha. Vi har også sett en svært spesiell balinesisk danseforestilling. 30 minutter var spennende, men vi snek oss ut med unnskyldningen om at vi var for sultne til å holde ut resten av forestillingen. Kvelden ble avsluttet med enda et kongemåltid, kaffe og sjokolademousse. I morgen drar vi for å se på en av vulkanene på øya, noe som jeg gleder meg veldig til. I turen er det også inkuldert en del besøk til forskjellige templer, bare sånn at vi virkelig blir mettet på templer før vi forlater Asia.

Selv om dette er vårt siste stopp på reisen, har vi ikke tenkt å bli på samme sted i to uker. Vi har fått som mange tips om Bali og omådet rundt, så vi har tenkt å utforske litt. Neste stopp blir antakelivis en av gili øyene ved Lomok, så drar vi tilbake til Bali. Vi har lyst til å besøke Kuta, bare for å ha vært der, og få en samk av surferlivet i Uluwatu. Vi har også lyst til å ta i hvert fall et dykk til, i og med at vi nå har lov til å gjøre det man kaller fun dives. Dessuten har vi lyst til å komme hjem med litt brunfarge, forfengelige som vi er, og det blir derfor noen timer strand.

Luang Prabang, Nong Kiao, Railay, Koh Phi Phi, Koh Tao, Koh Phangan

2010-04-27T00:44:00.000-07:00

Vi har vært altfor opptatt med å nyte alle stedene vi har besøkt i det siste, som har ført til at det har blitt lite blogging. Det er derfor mange steder vi har vært som vi ikke har fått skrevet om. Ikke har vi fått sagt mye om Luang Prabang, Nong Kiao har vi ikke nevnt en gang, Railay og Koh Phi Phi har vel heller ikke fått så stor plass i bloggen, om Koh Tao har vi bare kort sagt noe om at vi skulle dykke. Det er kanskje heller ikke så mange som vet at vi nå er på Koh Pangnang. MEN, det er aldri for sent.

Laos

Vi kom til Luang Prabang etter heftig festing i Vang Vieng. Vi trengte absolutt hvile, og Luang Prabang var perfekt. Byen har mange utrolig koselige restaurater hvor man bare kan ligge på en madrass å lese hele dagen. Det var kjempe varmt og det var egentlig ikke stort mer å gjøre enn å holde seg et sted hvor det fantes vifte. Vi dro også til fossene rett utenfor byen. Etter mye styr og strev med tuktuk sjåfører som ikke ville kjøre oss ut uten å ha fått med flere personer i bilen, kom vi oss endelig ut til litt avkjølende vann. Ragnhild ble helt i hundre da hun så at det var et bjørnereservat rett innenfor inngangen. Etter at Ragnhild hadde fått sett litt på bjørnene (ja, hun var så ivrig at hun snublet i en stor rot da hun skulle løpe bort til gjerdet for å se bjørnene på nært hold) klatret vi oppover bratte bakker for å finne det "hemmelige stedet" flere hadde fortalt oss om tidligere på reisen. Det hemmelige stedet er en kulp nesten øverst i fossene. Der kan man ligge å se ned på alle turistene som tar bilde opp på de fantastiske waterfallene. Best av alt så har man dette stedet for seg selv, for egentlig er det forbudt område. Hvis man på forhånd ikke vet om dette stedet, finner man det aldri fordi man må gå/klatre steder hvor det ser ut som det er umulig å komme seg frem. Vi var så heldige å ha fått et kart (tegnet for hånd) av en jente vi møtte i Vietnam. Jeg må si jeg ble litt usikker da vi måtte ta inn en bekk til høyre med et skilt hvor det var klar beskjed "dangerous" og "no swimming". Vi klatret videre oppover fossen og måtte ta av oss skoa for å komme oss opp. Steinene så veldig glatte ut, men vi fortsatte. Da vi kom opp var vi helt alene, bare omringet av masse vann som kom strømmende ovenfra og forsvant videre nedover i kulpen og ned den bratte skrenten. Jeg var litt usikker på om det gikk an å bade der, men tok sjangsen. Vannet var så turkist og forfriskende og man kunne henge over kanten og kikke ned på de bittesmå menneskene, akkurat som vi var blitt fortalt. Det var en spesiell opplevelse, og jeg klarer ikke forklare hvor pent det var der. I Luang Prabang møtte vi også våre tre venner Nathan, Sean og Matt som vi tok bussen sammen med fra Vietnam og hadde mye morro med i Vang Vieng. Dagen etter møtte vi også de to norske jentene Marte og Karen. Vi møtte til og med Rylee og April. Alle kjente vi fra tidligere på reisen, og vi følte oss veldig hjemme i Luang Prabang fordi vi kunne hilse på så mange kjentfolk. Det merkligste var at vi møtte på tyske Sebastian som vi ble kjent med i India tre måneder tidligere, uten å ha hatt kontakt med han siden da. Verden er liten. Vi hang mye på baren Utopia med alle disse fine menneskene og hadde mange fine kvelder. Utopia er også stedet hvor Ragnhild og jeg undervurderte BeerLao og ble fulle av tre øl, og svært fyllesyke dagen etter. Uansett, vi hadde en fin kveld hvor vi mimret mye og hadde det veldig fint, bare oss to. Så det var kanskje verdt den verste hangoveren vi har hatt på denne turen.

Dagen etter opplevelsen med BeerLao var vi (nesten) klare for å dra videre nordover til Nong Kiao. Vi gledet oss til å ta båt i stedet for buss på de ekstremt svingete og humpete veiene i Laos. Vi ble kjørt de 30 m til båthavna med tuktuk og begynte å se oss rundt etter båten som skulle ta oss med de syv timene opp til Nong Kiao. Vi kunne forsåvidt se noen små båter som mest lignet på kanoer med tak og noen små trekrakker i. Det kunne vel ikke være en så liten båt vi skulle sitte i så lenge? Vi spurte en lokal om hvor vi skulle gå og han pekte et sted videre bortover. Vi forventet å se en stor båt, med mat ombord og noen behagelige seter, og siden vi ikkke kunne se en lik båt, fortsatte bortover. Vi gikk selvfølgelig forbi båten vår, siden vi faktisk kulle sitte i en liten trebåt uten mat og drikke (jeg hadde selvfølgelig klart å sette fra meg vannflasken min igjen). Dumme som vi er går det jo ikke an å ta en stor båt i elva, som har minimalt med vann og hvor man til og med må risikere å gå ut av båten og gå de stedene hvor det er for grunt for en båt. Vi ble plassert i en båt med et eldre ektepar, som var svært snåle. Først ble vi glade for høre at de var fra Argentina, siden vi bare har gode assosiasjoner til det landet. Etterhvert ble jeg litt nervøs for at de skulle snakke hull i de fyllesyke hodene våre. Allerde før båten hadde startet hadde vi fått høre hele familiehistorien deres, alt om de fantastiske døtrene, reiseruten og alt mulig man kan finne på å fortelle. Ikke nok med at de overlumpet oss med prat av dimensjoner, snakket de i munnen på hverandre og snakket høyere og høyere for å overdøve hverandre. Ragnhild og jeg fikk ikke anledning til å si noe som helst. Syv timer i båt med disse menneskene. Heldigvis ble de litt roligere da motorduren overdøvet maset deres, og mannen begynte heller å ta bilder. En hel haug med bilder. Av alt og ingenting. Jeg har faktisk aldri sett en person ta så mange bilder som denne gærne mannen. Ragnhild og jeg fikk oss noe å le av i hvert fall, og vi kunne ikke skjønne at det kunne være så spennende å ha 50 bilder av vannbøfler (vi har bare tre til sammen). Kona hadde fortalt at mannen hennes var vill med kameraet og måtte skifte batteri flere ganger daglig, men vi innså at han virkelig gikk amok med kameraet da han slang seg fra side til side i båten for å fange hvert eneste sekund av turen. Ragnhild sitt hår ble fotografert, jeg ble fotografert sovende og sikkert 300 fiskenett ble lagret på minnekortet. Herregud.. Etter to timer i båten hadde jeg allerede tresmak i rumpa på grunn av de ubehagelige krakkene, og jeg la meg på bunnen av båten og sovnet. Vi hadde minimalt med mat og knasket i oss noen få ritzkjeks for å prøve å dempe sulten. Jeg siklet etter den saftige frukten argentinerne gumlet i seg forann oss. Do og dopause var heller ikke inkuldert i turen. Det sier seg selv at jeg ikke følte meg så vel med asiamagetrøbbel om bord i denne båten. Turen høres sikkert helt forferdelig ut, men det var også en fin opplevelse. Vi fikke se flott natur, og hvordan livet langs elva foregår. Dessuten leste jeg pappilon på denne tiden, og den er helt umulig å legge fra seg og fikk tida til å gå. Ragnhild fikk også bruk for telelinsa si.

Vel fremme i Nong Kiao var vi litt gretne begge to, men vi innså at vi hadde kommet til et utrolig sted etter at vi hadde funnet en bugalow og fått i oss noe mat. Det føltes virkelig som vi hadde kommet til det autentiske Laos. Et sted med få turister, noen få restauranter, dyr overalt, elva med masse badende folk fra Laos, sandveier og alt dette omringet av noen enorme fjell. Vi ble i to netter og brukte tida til å slappe av, spise blant de lokale, se film og lese bøker. Vi forsøkte også å bade, men det var så leirete bunn at vi ikke syntes det var så behagelig. Rundt oss vasket folk klærne sine, vasket seg og lekte. Vi valgte å ta bussen tilbake og selvfølgelig var det argentinske ekteparet på plass igjen. (Ragnhild støtte på disse to for tredje gang i Luang Prabang da hun hadde tatt seg en morgentur kl halv seks for å se og ta bilder av munkene. Hun måtte rett og slett unnskylde seg å gå da den argentinske fruen begynte å gi en nøyaktig skildring om barndomrommene til døtrene sine). Turen skulle ta to timer, men den ble på fire. Vi ble stappet inn i en minivan som fungerer som lokalbuss. Vi stoppet ekstremt mange ganger og nye mennesker hoppet av og på. Først syntes vi det var en opplevelse i seg selv, men vi syntes det var nok da sjåføren stoppet opp for snakke med noen venner og tok med seg en som røyket inne i bilen. Jeg synes også vi holdt en alt for høy hastighet for de dårlige veiene. Heldigvis så jeg ikke at sjåføren snakket i mobilen samtidig som han spiste OG kjørte bil. Det var noe Ragnhild fortalte meg etterpå. Ragnhild som satt nesten foran ungikk heldigvis å bli bilsjuk (i motsetning til en jente fra Laos som spydde ut av vinduet mesteparten av tiden hun satt på) men brant seg nesten på føttene av den overoppvarmede motoren som befant seg foran i bilen. Vi måtte stoppe for å helle på vann, men dette er vi jo vant med, for samme problem hadde vi med den superbra russebilen vår (som endelig har blitt solgt, hurra!). Det er slike turer vi kommer til å huske.

Tilbake i Luang Prabang delte vi rom med en danske, og vi møtte også en kjempemorsom hippietysker på førti år som vi fikk mange gode reisetips fra. Igjen en fin kveld på Utopia. Vi møtte også Mia og Erika (som vi tidligere har møtt i India, Thailand og Vietnam). Den siste dagen hadde vi en fin avslutningskveld (på Utopia igjen), og det ble nesten som en venners venners fest, siden vi både møtte hippietyskeren som hadde med seg noen venner som også kjente den amerikanske kompisen som Mia og Erika hadde med. Noen andre gjester begynte å spille gitar og synge og vi følte det var en perfekt avslutning på oppholdet vårt i Laos. Neste dag skulle vi ta flyet til Bangkok.

Thailand

Flyet var litt vel lite etter min smak, siden jeg kan bli litt smånervøs i fly. Det er ikke hver dag man tar propellfly, men flyturen var faktisk fin. Vi brukte lenger til fra flyplassen til sentrum, enn fra Luang Prabang til Bangkok. Gatene var fulle av demonstranter i røde t-skjorter. Vi syntes ikke de så skumle ut i det hele tatt. De smilte og viftet med noen hjerteformede dingser for å lage lyd. Nesten litt russetogstemning. Neste dag hørte vi at 18 mennesker hadde blitt drept i opprørene i Bangkok. Heldigvis hadde vi kommet oss 12 timer sørover, for vi orket ikk emer av Bangkok (vi har vært der to ganger allerde på denne turen) og bestilte bussbillett til Krabi med en gang vi ankom Khaosan road. På bussen ble Ragnhild veldig syk (etter at jeg hadde matet henne med en kyllingkebab fra et gatekjøkken). Først trodde jeg det var bilsjuke, men vi kjørte jo bare på en helt rett motorvei og vi satt forann i bussen. Ragnhild løp frem og tilbake til toalettet og jeg måtte få bussjåføren til å stoppe så jeg kunne kaste ut spyposen hennes. Vi hadde hellrr ingen sleeping bus, så Ragnhild lå med hodet i fanget mitt for å få kunne krølle seg sammen, stakkar. En gang ut på natta stoppet vi for å spise mat, og siden Ragnhild hadde spydd opp alt fra magesekken burde hun jo spise litt tenkte vi. To biter av en banan og alt kom opp igjen. På morgenen var vi fremme i Krabi. Vi visste ikke hvor vi skulle siden vi hadde bråbestemt oss for å ta bussen samme dag. Vi fant ut at Railay kunne være fint. Leea (med utrolig iøyefallende lilla rastafletter) som vi møtte like før vi tok bussen fra Bangkok anbefalte oss å dra dit, siden det ikke var så langt fra Krabi town. Etter en kort båttur kom vi til Railay som er kåret til en av verdens vakreste strender. Det er et paradis for folk som elsker å klatre, og det var synd at Ragnhild var så syk disse dagene siden hun har blitt bitt av klatrebasillen. Det var ingengting å gjøre noe med, bortsett fra å slappe av. Jeg tok meg noen turer rundt på egenhånd, mens Ragnhild prøvde å bli frisk på hotellrommet. På Railay er det også mange hippiethaier med lange dreadlocks, og da Ragnhild hadde kraft nok til å være med ut å gå, hev alle disse hippiethaiene seg etter henne. De synes sikkert det var stas med en jente dreads på besøk. Siste kveld så vi et fireshow, noe vi sikkert har sett 20 ganger på asiaturen vår, så vi blir ikke like imponert lenger. Denne gangen ble det derimot litt action. Thaien som skulle underholde oss så mistenkelig ukoordinert ut, og var sikkert høy som alle de andre hippiethaiene. Det endte med at han veltet bensinkanna og satte fyr på masse gress, og det var skummelt nære på at et av de store trærne tok fyr. Det beste fireshowet vi har sett og vi har det på film.

Etter tre netter på Raliay dro vi til Sverige nr 2: Koh Phi Phi. Vi kom til øya på Thaienes nyttårsaften, Sonkran. Nyttårsfeiringen foregår litt annerledes enn det vi er vant med, for å si det sånn. Sonkran er en gigantisk vannkrig! Allerede da vi hadde gått av båten for å finne et sted å bo, ble vi sprutet ned med vanngevær og smurt med babypudder (av en eller annen grunn) i ansiktet. Vi fant ut at vi måtte komme oss vekk ganske fort for at ikke all bagasjen vår skulle bli gjennomvåt. Vi valgte å bo på dormroom. Det var ikke like fint som det vi hadde i Hanoi. All bagasjen var strødd utover, og det fantes bare bittesmå safer. Dessuten var det fortsatt en jente i senga jeg skulle ha, men siden hun sa at hun skulle flytte ut samme dag tenkte jeg at det ville ordne seg. Vi skiftet til bikini for å være med på den store festen. Gatene var blitt enda mer tettpakket med folk med vanngevær, og både turistene og thaiene så ut til å storkose seg. Det var kanskje den eneste dagen vi ikke svettet hele tiden, siden man ble skylt ned av vann med isbiter for hver meter man gikk. Jeg ble så glad for å se at thaiene gledet seg over en av de få fridagene de har, så mye som de jobber. Hver gang jeg helte vann på en thai fikk jeg "khop kun ka/kap" (takk) som svar, så det betydde sikkert lykke hver gang de fikk vann over seg. De fleste butikkene var stengt, alle hadde fri, og det var gøy å se de ellers så seriøse massasjedamene ganske over grensen for hva som kan kalles brisen og rope "WELCOME TO PHI PHI" hver gang vi passerte. Festen fortsatte hele dagen og utover kvelden. Jeg gikk tilbake til rommet vårt flere ganger, og hver gang var den samme jenta fortsatt i senga mi. Jeg synes det var ganske frekt at den berta skulle ta seg til rette og slappe av i senga jeg hadde betalt for. Jeg sa i fra, og da unnskyldte hun seg med å si at hun hadde ombestemt seg og hadde spurt i resepsjonen om hun kunne få bli en natt til. Det var sikkert bare en feiltakelse, men et eller annet skjedde inni meg, for jeg ble rett og slett ekstremt forbanna. Jeg synes det var frekt å s iat hun hadde lett etter meg for å gi beskjed, saken var at jeg var innom rommet flere ganger og hintet på at jeg ville pakke ut sakene mine, uten at hun sa noe. Jeg fikk ordnet opp i resepsjonen og jenta måtte dele seng med en annen. Jeg har bare vært sinna den ene gangen på turen, men da kokte det virkelig inni meg. Ragnhild var fortsatt ikke var helt frisk, og jeg ganske sliten, så vi gikk for å legge oss. Det var så uutholdelig varmt, og folk kom ramlende inn på rommet midt på natta, så vi fikk oss ikke en bra natts søvn. Neste dag fant vi oss et eget rom, med eget (rent) bad. Luksus vi trengte akkurat da. På Phi Phi fikk vi oss også en egen liten trekkingtur i jungelen da vi dro til utkikkspunktet. Først var det uendelig mange trapper vi peste oss opp. Kondisjonen er ikke akkurat helt på topp for tiden, og når vi går rundt til vanlig går vi i et ferietempo, mens alle tar oss igjen på veien. Vi var altså kjempe svette da vi kom oss opp, og selv da ville en gjeng med thaidamer ha meg til posere med dem for kameraet deres. Utsikten var kjempe fin. Vi ville gå videre og tenkte vi skulle følge skiltene til stranda på andre siden. Vi tråkket oss ned bratte bakker i jungelen, og vi støtte bare på en person som så kjempe sliten ut og sa "good luck". Med skjelvende lår kom vi oss ned til en liten strand. Det var deilig å komme seg litt vekk fra partyturistene og nyte en rolig strand. Tilbake fantes det heldigvis en taxibåt, så vi slapp å gå samme veien tilbake. Vi prøvde også og feste litt, men det ble litt for mye for oss med wet t-shirt contests, hopping gjennom flammeringer og buckets. Når jeg først hadde lyst til å danse stoppet musikken, for klokken ett skulle alt være stille.

Vi bestilte billett til Koh Tao. Først båt, så buss og til slutt nattbåt. Tidlig på morgenen kom vi til Koh Tao. Dette hadde vi gledet oss til. Vi har lenge tenkt på å dykke på Koh Tao, men først kvelden før vi kom frem var jeg sikker på at jeg skulle gjøre det. Ved fergeleiet ble vi møtt av en hippiethai som ville ha oss med til Crystal Dive Resort. Siden jeg hadde hørt om dette stedet før, og siden vi ikke hadde peiling på hvilket område vi skulle bo, ble vi med. Jeg var fortsatt kjempe trøtt etter lite søvn i den gyngende båten, men Ragnhild var så gira på å starte dykkerkurset samme dag, så jeg sa at det var greit. Vi valgte å ta dykkerkurset på engelsk, men hadde bøker på norsk. Vi fikk en morsom engelsk dykkerinstruktør, Guy. Jeg følte det nesten som å komme tilbake til skolen der vi satt i "klasserommene" og måtte svare på spørsmål høyt foran alle. Jeg ble litt nervøs siden det var mange ord på engelsk jeg aldri hadde hørt før. Spørmålene i boka vår var på norsk, og undervisningen var jo på engelsk. Det gikk bedre ettterhvert, og nå føler jeg virkelig jeg har fått utvidet det engelske vokabularet mitt (som ikke var noe å skryte av før jeg dro av gårde). Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å få bruk for ordene buoyancy, fin pivot osv. Men jeg har lært noe i hvert fall. Dag nummer to ble vi delt inn i mindre grupper på seks personer. Ragnhild og jeg kom på en hyggelig gruppe med to fra england og to fra USA og fikk Guy som instruktør. Vi hadde enda flere timer med teori, vi lærte å sette sammen scubautstyret og til slutt skulle vi øve oss på å dykke i basseng. Jeg ble litt nervøs av ha ha alt det tunge utstyret på meg, men heldigvis blir det jo lettere i vann (selvfølgelig). Vi hadde mange forskjellige øvelser under vann, og etter mange timer var hendene og føttene våre så rynkete at Ragnhild fykk grøsninger. Dette er noe hun virkelig hater. Det er også mye rart (les ekkelt) man oppdager i basseng når man dykker med fult utstyr. Hår, hudrester og mye annet rart i store klaser fløt forbi dykkemaskene våre. Heldigvis var jeg så opptatt med alt annet i vannet, at jeg ikke tenkte på det, før vi var ferdige i bassenget og tenkte over hvor mye vann jeg hadde svelget. Dag nummer tre tok vi eksamen (vi var begge stolte over å ha 96 % riktig), hadde en svømmetest og en flytetest. Endelig var vi klare for å dykke i det virkelige havet. Alle gruppene samlet seg i dykkerbåten, båten startet og vi satte i gang med å montere dykkerutsyret. Vi hoppet ut i vannet, og det gikk nesten greit. En fyr sto på den ene av svømmeføttene mine og det førte til at jeg hadde en ganske klønete entre ned i vannet. Det var helt utrolig å gå ned på dypet første gangen. Jeg var plutselig ikke nervøs i det hele tatt. Det er en helt spesiell opplevelse å kunne puste og være lenge under vann. Vi hadde flere øvelser på 12 meters dyp, og vi fant ut at jeg hadde for få vekter på beltet mitt. Jeg fløt opp til overflaten og en av dykkeassistentene måtte svømme etter meg og gi meg flere vekter. Ragnhild ble litt nervøs siden hun ikke kunne seg meg lenger og stoppet nesten å puste (noe som man absolutt ikke skal gjøre når man dykker). Jeg klarte å synke ned til bunn igjen, og Guy fikk oss til å ta en salto under vann. Jeg fløt opp til overflaten enda en gang og jeg skjønte ikke hvorfor. Vektene som assistenten hadde puttet i lommene på vesten min hadde selvfølgelig ramlet ut og han prøvde å ta tak i meg, men jeg var akkurat som en 17 mai-ballong som steg til himmels. Før dykk nummer to fikk jeg beskjed om å ha på meg fem vekter i stedet for tre. Jeg glemte å ta ut vektene fra lommene mine, så jeg dykket med syv vekter, noe som er alt for mye. Det gikk fint, og jeg var hvert fall veldig fornøyd etter å ha gjenomført mine første dykk. Å gjenomføre noe man kanskje ikke hadde trodd at man skulle klare, gjør en utrolig tilfreds. Vi spiste med dykkevennene våre og gikk tidlig til sengs. Båten neste dag skulle gå litt over syv, og vi trengte søvn. Dag nummer fire hadde vi med oss en kameramann på tur. Vi dykket til 14 og 18 meter. Det var masse fisk overalt, men dessverre var de ikke så store. Ragnhild hadde håpet på å se en hai, og ble litt skuffet fordi det ikke var noe hai å se. Dagen etter fikk vi høre at det hadde vært hai der vi dykket dagen før. Vi var ferdige med alle dykkene våre, og jeg var egentlig dødsliten. Allikevel dro vi ut med vennene våre og noen av dykkerinstruktørene. Jeg fant endelig en som hadde like lite lyst til å dra hjem for å sove, og vi danset til klokken fem. Da hadde jeg vært våken i 23 timer.

Dagen etter var jeg trøtt, men vi ble allikevel med hippiethaien Boy på snorkling på freedom beach. En fin tur hvor vi fikk se to små rokker. Jeg var ikke helt koordinert under vann så jeg skrapet meg opp på korallrevet. Vi ble kjørt tilbake til Crystal og møtte dykkevennene våre. Før vi skulle dra å spise hadde jeg enda en liten ulykke som gjorde at jeg fikk et sår på foten, og kan derfor ikke bade ordentlig for tiden. Ingeting å bekymre seg over, jeg er snart bra igjen. En av dykkerinstruktørene (alle var veldig hyggelig) renset såret, og vi gikk for å møte de andre. Vi spiste god mat og jeg lærte at eggplant er det samme som aubergine. Synd jeg ikke har skjønt dette før, siden jeg har sett eggplant på menyen mange steder i asia, men har aldri turt å smake på det, jeg som er så glad i aubergine. Etter maten mistet vi de andre, så vi gikk for å kjøpe oss en is (bombe). Ragnhild ble forbanna over et thai simkort som ikke fungerte som det skulle. Jeg ble igjen, og det ble enda en sen kveld. Dagen etter var jeg i hvert fall helt utslitt. Vi sov over to timer midt på dagen, men hadde enda en avtale samme kveld. Vi møtte to australske jenter, Rylee og April, flere steder i Laos. Vi møtte de tilfeldigvis på Koh Tao og avtalte å spise sammen. Vi gikk på den australske puben hvor det var livemusikk. Folk begynte etter hvert og danse, og det var ekstremt gøy å se på folk som rett og slett var helt elendige på dansegulvet. Stemning var det i hvert fall. Vi ble enda en dag på Koh Tao. Vi ble rett og slett for glade i denne øya. Siste dag gjorde vi ikke så mye som er spennende og snakke om. Vi leste bøker, spiste mat, solte oss og jeg prøvde å bade litt uten og få foten i vann. Det ser veldig klønete ut der jeg hinker ut i grunna med en sokk på foten mens jeg klamrer meg til Ragnhild og til slutt snubler ut i vannet og prøver å få litt vann på kroppen uten å bli bløt på foten. Vannet er 31 grader så det er ikke akkurat veldig effektiv avkjøling. Litt hjelper det.

Etter en uke på Koh Tao, tok vi en superrask båt til Koh Phangan. Jeg synes det var litt kult å ta en slags katamaran. Ragnhild mente at det ikke var kult i det hele tatt, siden hun faktisk har vært med på seiltur med en ekte katamaran. Båten gynget veldig og en etter en gikk bleke i ansiktet ut for å "lufte" seg på dekk. Etterhvert begynte mannskapet å gå rundt å dele ut spyposer og papir. Det var litt morsomt å se på for oss som ikke var sjøsyke. Koh Phangan er den største partyøya øya i Thailand. Hver måned kommer tusenvis av turister for å være med på fullmoon party som starter når det blir mørkt og varer til solopgang. Det er i morgen, og vi har tenkt å være med. Vi har valgt å ikke bo på partystranda i sør, men bor på et veldig rolig og hyggelig sted på nordøst kysten. Det er ikke stort å gjøre her bortsett fra å bade, sole seg, slappe av og spise mat. Altså det perfekte stedet for å bli feit. Det er det første stedet på lenge jeg har fått roen til å sette meg ned å tenke på og skrive ned den siste måneden. Akkurat nå sitter jeg på den hyggelige restauranten ved bungalowen vår, jeg har drukket en kaffe og hører på The Doors. Det er så mye fint som har skjedd på en måned, og det er vanskelig å få meg seg alt. Det er helt umulig egentlig. Bildene hjelper kanskje litt, og vi skal laste opp enda flere i tiden som kommer.

Jeg vil avslutte innlegget med en liten spesiell hendelse her på Koh Phangan. Dagen vi kom, tuslet vi litt rundt i gata. Det var ikke mye å gjøre, men vi hørte livemusikk fra et hus på en bakketopp. Vi gikk for sjekke det ut, og så at det var buffet der. siden vi også var sultne gikk vi inn. Inne satt det mange folk, av samme type mennesker, alle sang med og virket som de kjente hverandre. Det virket nesten som en privat fest og de sa maten var gratis, hvis vi kjøpte noe å drikke. Vi følte oss kanskje litt utilpass og lurte på hvor vi egentlig hadde havnet. Allikevel var det så fin stemning, og jenta som serverte oss var så hyggelig at vi bestemte oss for å bli. Vi spurte til slutt hva det var vi var med på. Den hyggelige jenta fortalete at hun og partneren hennes hadde åpnet dette stedet (tea house and art cafe) i Januar og at de denne dagen feiret åpningen før de skulle dra tilbake der de kom fra. Folka som var der var fra forskjellige yoga communities. Hun var veldig glad for at vi hadde kommet, og det var vi også. En fin liten opplevelse.

2010-04-25T19:32:00.000-07:00

Suppe til 6 kr.

Vi spiste suppe hos en av de lokale, vi fikk også masse vannmelon til dessert :)

Her leter de etter gull.

Munkedrakter til tørk.
Ragnhild stod opp kl 05.30 for å ta bilde av munkene i Luang Prabang når de går sin daglige morgentur for å sanke inn mat.
Livas elskede fruktshaker, frukt med sweetmilk.

Sukkerrør.

Railay og Kho Phi Phi ( Sonkran Thai nyttår )

2010-04-25T03:22:00.000-07:00

Dette er Leea. Hun jobber som lærer i Bangkok, hun dro til Phi Phi for å feire nyttår med thaikjæresten sin. Hun lagde armbånd til oss i bussen.

Railay Beach

Ragnhild ble syk, men kan alltid hilse på apene, kanskje ikke så ivrig denne gangen.

Laos

2010-04-19T07:31:00.000-07:00

Ragnhild fikk låne hengekøya til tuk-tuksjåføren.
Fossefallene i Luang Prabang, vakkert!

Finn en feil (på bildet over)

Liva og våre to søte krøller fra Israel.
En perfekt avsluttning på besøket i Laos. Ved siden av Liva er våre gode venninner fra Sverige. Erika og Mia har vi møtt fire ganger i løpet av reisen.
Den 42 år gamle tyskeren Jens (mr. Duck) er en av våre favoritter. Hippie, likte humoren til Ragnhild og en utrolig erfaren reiser som ga oss mange tips. Lykke til med kjærligheten i Australia Jens!

Slik ser en busstasjon ut i det autentiske Laos.

Reiseblogg spesial!

2010-04-19T07:19:00.000-07:00

Liva og jeg har vært bestevenninner siden vi møttes i Lyngstien da vi var tre år gamle. Vi har gått i samme klasse i ti år, vært naboer i 16 og jeg tror ikke jeg tar feil hvis jeg sier at vi har vært sammen mer enn 300 av 365 dager i året. Vennene våre kaller oss et gammelt ektepar og noen ganger føler vi oss som et også. Et lang og lykkelig ekteskap uten en eneste krangel utenom litt diskusjon og noen uenigheter. Vi utfyller hverandre veldig godt, noe som er praktisk når man er på tur. Dette innlegget kaller jeg for: reiseblogg spesial. Nå skal dere få litt info om våre reisevaner, gleder og irritasjoner.

Liva sine oppgaver på tur: Liva er flink til å lese og ta seg god tid til å finne de fineste stedene å bo på, de koseste kafeene og de interessante reisemålene. Hun har med seg Stefan Loose, en tysk reisebok (en bok alle tyske reisende sverger til) som kanskje får oss til å se og gjøre andre ting enn å følge Lonely Planet bølgen. Liva er et B-menneske, så hennes oppgave er å prøve å få meg til å holde ut en time til hvis jeg blir trøtt og vil legge meg kl 21.00. Det lille kameraet hennes er også alltid med. Det er jeg utrloig glad for når jeg ikke orker å bære på mitt tunge og store kamera. Om kvelden, ved vann og på fest tar vi begge bilder med hennes lille superkamera. Det er alltid like gøy å våkne dagen derpå og se hva slags bilder som dukker opp på den ødelagte skjermen.(Skjermen har en svart flekk på seg, noe alle som ser på bildene, blir veldig forundret over). Når vi skal kjøre buss må jeg sitte så langt som mulig fremme i bussen for å slippe å bli bilsyk. Derfor legger Liva inn bagasjen og ser at baggene blir lagt inn i bagasjerommet, mens jeg smetter inn og prøver å få best mulig plass til oss begge.

Ragnhild sine oppgaver: Jeg føler ofte at mine oppgaver handler om det praktiske. Det er jeg som låser opp og igjen de vansklige låsene, både til rommene våre og syklene vi leier. Liva sliter litt med å åpne forseilingene på vannflaskene vi kjøper, så jeg ender ofte opp med å åpne de også. Når Liva får panikk pga en kakkelakk eller andre krypdyr som surrer rundt på flisene på badet eller rundt sengene våre, er det min oppgave å sørge for at dyret forsvinner ut av rommet (i live). Jeg er et A-menneske, så vi sover ikke bort dagen. Når vi er på steder som Liva lett kan finne meg, lar jeg henne sove så lenge hun vil mens jeg koser meg med den hellige morgenstunden for meg selv. Jeg bærer på en liten "verktøykasse". Den inneholder sysaker, teip, saks, strikker og noen andre praktiske ting. Er det noe som skal fikses eller teipes har vi alt som trengs.

Litt av hvert: Liva får velge seng og jeg velger sete i bussen. Liva handler klær og jeg handler småsaker som smykker og krimkrams. Når vi oss kjøper bøker leser vi de ferdig og bytter. Dette sparer vi litt penger på. Vi spiser iskrem nesten hver dag, vi finner alltid en god grunn til å ferie med en sjokoladeis. Vi har ikke skadet oss noe, annet en noen skrubbsår, et par brannsår, noen kutt på føttene, litt solbrenthet og noen gnagsår. En dårlig vane vi har fått er å gå fra vannflaskene våre. Vi kjøper mye vann og det er utrolig irriterende å finne ut at man har satt fra seg en nesten full vannflaske et eller annet sted.

Tapt og funnet: Det er helt utrolig hvor lite vi egentlig har mistet. Liva har mistet bankkortet sitt (tre måneder ut i reisen), lese lampa si og muligens Ipodladeren (dette fant vi ut i dag, så det er fortsatt en mulighet for at vi finner den i en av sekkene). Jeg har mistet havaianasene mine, et kjempe fint smykke, et armbånd og noen klær (klær forsvinner noen ganger i vaska, dessverre). Ingen har stjålet fra oss, vi er heldige og føler oss flinke til å ta vare på tingene våre. Jeg var veldig heldig og fant et par pilotbriller og et skjerf. Liva fant "Snømannen" av Jo Nesbø, den fikk hun gratis.

Dyra: Jeg er utrolig glad i dyr og de som kjenner meg godt vet at jeg er avhengig av å kose og hilse på dyr. Før vi dro hjemmefra fikk jeg streng beskjed fra både mamma, pappa og Martin om å holde meg langt unna hundene og kattene. Dette er umulig! Da vi var i India spurte jeg om jeg kunne kose med kuene, var ikke sikker på om det er lov siden de er hellige. Hundene der lot jeg være, de er skabbete og 2 av 3 hunder halter. Ingen dyr blir kastrert eller sterilisert så det kryr av valper og kattunger her. Så lenge mora er rolig og en eier er i nærheten får vi kose med de myke valpene. Men man skal passe på. Så fort solen går ned blir hundene til glupske ulver. De uler og vokter sitt territorium. I Laos har vi sett kjempe mange vannbøfler. De finnes både brune og rosa bøfler. Jeg tror de rosa bøflene er albinobøfler som har blitt solbrente. Vi har sett både døde og levende slanger. Det er mulig av vi har gjort en levende slange død, da vi kjørte motorsykkel fra Kampot til grensa til Vietnam. Vi møter på både store og små edderkopper overalt, under stoler, på vegger, i tak og på badet. Så lenge vi ser dem på samme stedet føler vi oss trygge. Hver kveld hører vi Gekkosang, den store typen sier faktsisk "gekko", mens de små lager en slags kort pipelyd. Vi elsker gekkoene, de spiser malariamyggen. Fuglene vekker meg hver morgen, noe som er helt greit så lenge det ikke er en hane. Hanene har plaget meg mye i Laos! Hver morgen mellom kl fem og seks begynner alle hanene i byene å gale som GALE! Da takker jeg enda en gang for de fine øreproppene jeg fikk til ipoen min av mamma og pappa til jul. Jeg setter på et rolig album og all annen lyd eksisterer ikke lenger. De snakkende fuglene mange har i bur i restaurantene og på gjestehusene er god underholdning. De lager alarmlyder, billyder, kattelyder og de snakker på engelsk og lokalspråket. Vi hører også noe som høres ut som motorsager, jeg vet ikke hvordan dyret ser ut, men det er nok bare en type sikade. Jeg har spart det beste til sist, sommerfuglene. Jeg er sikker på at jeg kan telle 15 forskjellige sommerfugler i denne hagen jeg sitter i akuratt nå. Noen er store som fugler, svarte, blå og gule. Andre er bittesmå som humler, disse også med de mest fantastiske farger. Skulle øsnke de fløy i saktefilm så jeg kunne ha tatt bilder av dem. På øya Phi Phi var det hundefritt område. Bare rolige katter som var rene og hadde eiere. Nå er Liva og jeg klare for å undersøke livet i havet. Jeg håper på å se hai, skilpadder, havslanger, klovnefisk, sommerfuglfisk og mange andre havdyr.

En kajakktur, en historie om sko, tubing og litt til.

2010-04-03T04:26:00.000-07:00

Det er så varmt, og det virker som det bare blir varmere for hver dag. Vi er i den vakre byen Luang Prabang i Laos, og gradestokken viser 35 grader. Jeg sjekket nettopp på yr.no og ser at det skal bli nærmere 40 grader i dagene som kommer. Laos har heller ingen kystlinje, noe som gjør at det føles enda varmere å være her. Heldigvis redder Mekong Laos og gjør det mulig å leve. Når sola har står høyest på himmelen er de ingen ting annet å gjøre enn å rømme innendørs, til et fossefall eller en elv. Jeg merker jeg tenker et par hakk saktere på grunn av heten, men jeg skal gjøre et forsøk på fortelle om de siste dagene her i Laos.

Siden jeg skrev sist, har vi vært på det surrealistiske stedet Vang Vieng. Vi tok bussen fra Vientiane sammen med de to norske jentene Marthe og Karen, og den svenske jenta Karolina og fant et fantastisk sted å bo. Naturen som møtte oss i Vang Vieng er verdt å nevne. Utsikten fra gjestehuset vårt, Champa Lao, var høyreiste fjell, en elv og en øy med noen bambushytter. Betjeningen var kjempe hyggelig (noe vi synes de fleste i Laos er), og vi fikk oss et koselig rom. Det første vi gjorde var å gå for å spise. Vi fikk inntrykk av at den lille byen var veldig avslappet med restauranter med matter man kan sitte/ligge på og se gamle episoder av Friends eller Family Guy. Ragnhild og jeg bestemte oss med en gang for at dette var et sted vi likte. På restauranten vi slo oss ned på fikk vi to menyer. Den ene var en ganske normal meny med vanlige vestlige og asiatiske retter, den andre var skrevet på en liten bøtte og utvalget besto av opium shakes og happy pizzas. Nei takk sa vi, men det er en av de tingene Vang Vieng er kjent for. Her kommer de som er interessert i å nyte mushrooms og hallusinere seg gjennom natten. Jeg bestilte meg heller en normal salat, men dessverre var baguetten jeg fikk fylt med maur. Senere på kvelden bestilte vi en kajakktur til grottene neste dag.

Kajakkturen var også helt herlig. Vi startet turen med å svømme inn i en grotte med hodelykter og tubingringer. Merkelig følelse å ha et helt fjell over hodet. Ragnhild presterte å svømme tilbake sammen med tre andre personer som hørte til en annen gruppe mot utgangen halvveis i svømmeturen, mens resten av gruppa (sikkert 30 personer) fortsatte innover i mørket. Ute igjen møtte jeg Ragnhild som hadde sett på sommerfugler i 20 minutter, og synes det var helt topp! Turen fortsatte med kajakker nedover elva (vi var lykkelige over at det var med strømmen og ikke mot, siden vi allerede var slitne etter å ha brukt armene som padleårer inne i grotta). Med vårt skandinaviske ego og turinstinkt var vi 4 norske, 2 finske og en svensk som prøvde så godt det gikk an å ligge i tet. Vi hadde god underholdning med folk som veltet med kajakkene sine, etter at vi elegant hadde klart å passere de litt mer utfordrene områdene med sterkere strøm. Seks kilometer og noen kollisjoner senere med den slovensk/argentisnke kajakken som også prøvde å ligge i tet, hørte vi høy partymusikk. Rundt neste sving kom vi inn i tubingområdet. For de som ikke vet hva tubing i Vang Vieng går ut på, er det ikke tubing på samme måte som vi har gjort før, der man ligger på en madrass festet til en båt i høy hastighet. Tubing i Vang Vieng startet med at man kunne leie tubingringer og tube nedover elva og nyte synet av naturen. Etter hvert kom det også noen barer og man kunne stoppe og ta en drink eller slenge seg i en av slyngene ned i vannet. Nå er det et kjempe partysted hvor ungdommer fra hele verden møtes for å ha det gøy. Det er ikke lenger nødvendig å leie en tube, man kan bare svømme fra bar til bar. Vi stoppet en time ved en av barene for å prøve slyngene. Det var bare for en time, men Ragnhild og jeg var veldig enige om at dette var noe vi skulle gjøre en dag. Tilbake i Vang Vieng gikk vi for å spise og se Friends. Vi møtte på Nathan, Matt og Sean som vi hadde møtt på bussen til Vientiane. De hadde brukt dagen til tubing og var i veldig godt humør. Dessuten fant jeg nok en gang ut at det alltid blir surr når man har svarte hawaiianas på tur i Asia. For det første må man alltid ta av seg skoa på restauranter, hotell og butikker, og for det andre er det alltid 2-3 andre som har nesten helt like sko. Det har ført til at jeg flere ganger har trodd at jeg har mistet en eller begge skoene mine. Denne gangen var det en av de finske jentene som hadde gått av gårde min høyresko, og latt hennes nesten like venstre sko stå. Jeg ble ganske fortvilt siden jeg er veldig glad i mine ekte hawaiianas (som faktisk er mye bedre å gå i enn de som er fake), og ikke synes det er like kult å gå i to ikke helt like sko.

Neste dag dro Ragnhild for å klatre med Karen, Karolina og de to finske jentene. Jeg krysset fingrene for at den finske jenta hadde min sko. Senere fikk jeg gladmelding fra Ragnhild som bekreftet at hun hadde tatt feil (noe hun ikke hadde merket selv, og noe jeg mener er veldig rart at hun ikke gjorde). Da var det bare å vente på at skoen min skulle komme hjem fra klatretur. I løpet av dagen ble det problemer igjen. Da jeg gikk ned for å se etter skoene mine var det bare den finske jentas sko som sto der, og nå var min andre sko borte også! Fortvilet gikk jeg rundt og tittet mistenksomt på alle føtter for å se om noen hadde tatt feil. Jeg begynte til og med å spørre folk, noe som var litt vanskelig siden jeg måtte vise den finske jentas sko og si at det egentlig ikke var en sånn sko jeg lette etter. Etter litt viste det seg at den ene jenta som jobbet på hotellet hadde lånt den ene (?) skoen min. Senere fikk jeg også byttet tilbake den andre skoen. Puh, heldigvis har vi ikke kommet opp i så mange andre alvorlige situasjoner.

De andre jentene dro videre til Luang Prabang, mens Ragnhild og jeg skiftet til badetøy og dro til elva. Og fy fader så gøy vi har hatt det! Det er ikke så mye mer å si enn at vi festet i tre dager i strekk, møtte masse folk, badet og danset. Det er ikke så lett å beskrive med ord, så det overlater jeg til bildene.

Etter fem netter i Vang Vieng følte vi virkelig at vi måtte rømme. Vi skjønner virkelig ikke folk som blir igjen i Vang Vieng i flere måneder for å jobbe og feste hver dag. Vi var kjempe slitne etter tre dager med moro, og skjønte at vi måtte til Luang Prabang for og ikke dra til elva en dag til. Det var nemlig umulig bare å bli i byen i og med at det var så varmt. Eneste løsning for avkjøling var tubingen. Vi pakket derfor sekkene våre på et kvarter og sjekket ut av hotellet.

Veien fra Vang Vieng til Luang Prabang er noe for seg selv. Det er bare rundt 230 km mellom byene, men siden veien er ekstremt svingete opp og ned fjell, tok turen seks timer. Det må også nevnes at vi hadde et par stopp på grunn av et par fyllesyke medpassasjerer. Ikke den mest behagelige turen vi har hatt, men mye spennende å se. Det var fascinerende å se hvordan folk bodde på kanten av de bratte fjellveggene. Vi fikk følte virkelig vi fikk et inntrykk av det autentiske Laos, som enda ikke er så turistifisert som Thailand. Ragnhild var også storfornøyd med å ha den beste plassen foran ved siden av sjåføren. Hadde hun ikke sittet (dette er et vanskelig ord og bøye – jeg ville sagt sotti) der, hadde vi måttet stoppe flere ganger på grunn av spying.

Nå har vi vært tre dager i Luang Prabang, og vi har rukket å bli forelsket i den fransk inspirerte byen. Alt er så fantastisk avslappet og er akkurat det vi trenger nå. Mer om Luang Prabang og hva vi har gjort her kommer senere!

Vang Vieng

2010-04-03T00:24:00.001-07:00

Ragnhild har noen patytriks på lur.

Ukjent person fra busstur, Nathan, Matt, Liva, Ragnhild, Spike, to hyggelige jenter

Karen, Karolina og Marthe

Finsk, norsk, norsk

Vientiane

2010-04-03T00:06:00.001-07:00

Sabaii Dii!

2010-03-25T01:33:00.000-07:00

Hei, der var vi i Laos! I går kom vi frem til Vientiane etter en tur som bare ble på 22 timer. Grunnen til at jeg sier bare er at vi hadde forventet 30 ubehagelige timer på bussen. Vi vet ikke om folk ville skremme oss eller om vi bare var heldige, men før vi kjøpte bussbillettene hadde vi blitt fortalt skrekkhistorier om turen fra Hanoi til Vientiane, og folk frarådet oss på det sterkeste å ta buss. For å spare 120 dollar ved å ikke ta flyet, tok vi sjansen og satt oss på bussen. Nå vet vi at det er en fordel å forvente det verste, så kan det bare bli bedre. Bussen var stappet full med backpackere og vietnameserne opptok gulvet som soveplass. Trangt er det ingen tvil om at det var, men heldige som vi var sov vi kjempe mye begge to og timene gikk fort. Klokken seks om morgenen var vi ved grenseovergangen. For en natur! Langt oppe i fjellene skulle vi stemples ut av Vietnam og inn i Laos. Alt gikk smertefritt og etter ca tre timer var vi på veiene i Laos på vei til hovedstaden. Trøtt som jeg var sovnet jeg igjen, og da jeg våknet var vi visstnok fremme. Jeg ble så overrasket at jeg måtte spørre jenta ved siden av meg to ganger om vi var fremme. Ragnhild presterte til og med å gå ut av bussen uten tingene sine siden hun trodde det bare var en spisepause.

Vi fant et gjestehus sammen med to norske jenter vi traff på bussen. Vi tok stein, saks, papir om hvem som skulle få rommet med aircondition. Siden jeg som oftest har uflaks i spill tapte jeg og vi fikk rommet med fan. Greit nok, vi har jo blitt så glade i ordet "fan" siden vi lærte det engelske ordet for ventilator på denne reisen og vi bruker det så ofte som mulig. Ja vi lærer faktisk noe nytt hver dag, også engelske ord. Ragnhild lærte foreksempel ordet bretzel for ikke så lenge siden (jeg har spist tyske Brätzel hvert år på ferie i Tyskland, og kunne derfor oversette dette ordet for Ragnhild). Vi har også lært oss hva kakerlakk er på engelsk. Cockroach er et veldig viktig ord her, det er også viktig å utveksle kakerlakkhistorier med andre reisende så man passer inn i fellesskapet. Allikevel har vi litt problemer med å huske akkurat det ordet, så da sier vi heller cucaracha som vi lærte av vår spanske venn. Lettere å huske på grunn av barnesangen " la cucaracha, la cucaracha..".

Vientiane er den minste hovedstaden jeg har sett. Vi ser nesten ikke andre mennesker rundt her enn de vi satt på bussen med. Litt overdrevet kanskje, men det bor faktisk ikke mer enn 200 000 mennesker her, og det er jo ganske lite for hovedstad å være. Jeg må også legge inn en liten klage på Lonely Planet. Den sier nemlig at det bare er 3 minibanker her. Saken er at jeg aldri har sett så mange ATMer som her. På hvert gatehjørne kan man sette inn kortet og ta ut millioner av kipp.

Det er ikke sa mye å gjøre i Vientiane. Før vi kom hit var det en som fortalte meg at det eneste man kunne gjøre var å sitte ved elva å drikke beerlao, vel og merke bare til klokka elleve siden alt er stengt etter det. Det var ikke akkurat noe problem for oss i går at hele byen sover klokken halv tolv siden vi selv var i sengs klokka ni. Vi vet ikke om det var malariatablettene, bussturen eller heten som satt oss ut av spill, men vi var i hvert fall helt ødelagt og måtte takke for oss tidlig. Vi hadde hatt en fin kveld med indisk mat sammen med de andre norske jentene som også hadde vært i India og delte gleden med oss av gjensmaken av den indiske maten. Vi møtte også (dette kommer ikke som et sjokk) noen andre fra bussen, som vi (dette kommer heller ikke som et sjokk) tok en beerlao med ved elva, vi gikk videre og kjøpte (dette kommer heller ikke som et sjokk) en is. Det var happyhour og vi smakte på en elendig drink. Etter det var det kvelden. Absolutt. Ti timer med søvn fikk vi oss under fanen vår.

Selv om det ikke skal være noe å gjøre her, finnes det alltid en viktig wat (tempel) å se i en by. Vi leide oss derfor en sykkel hver og har vært på tur sammen med Marthe og Karen for å se templer (som for øvrig er kjempe hyggelige og har lånt oss alt mulig som vi er for surrete til å ha med oss. På litt over et døgn har vi lånt solkrem, øyedråper, et eple, en kniv til å skrelle eple med, tre bananer, to pakker kjeks, oreos og tyggis. Vi har lånt dem en penn..). Utenfor tempelet møtte vi også en svensk jente som ble med oss. Vi poserte for noen kameraer sammen med noen lokale foran tempelet, og gikk til slutt for å se det. På vei ut fikk vi også et fint bilde av et tyvetalls munker kledd i sine vakre klær. På vei til tempel nummer to kom vi litt på villspor, og bestemte oss heller for å ta en pause fra sola på det skandinaviske bakeriet. Vi setter alltid stor pris på kaffe som smaker kaffe og litt aircondition midt på dagen. De andre dro videre til nasjonalmuseumet, mens Ragnhild og jeg har vært på litt for mange dårlige museer i det siste og var for late til å være mer kulturelle. Derfor sitter jeg nå på rommet vårt under fanen vår og reflekterer over hvor fint vi har det, og ser på Ragnhild som halvsover og har tegnet et stort rødt hjerte i boka si (fnis).

I morgen drar vi til Vang Vieng. Stedet alle skryter av og som vi derfor ikke vil gå glipp av. De neste dagene blir det nok litt tubing og så drar vi videre til Luang Prabang. Laos skal visstnok være kjempe fint, og til nå lover det bra!

2010-03-21T20:50:00.000-07:00

St. Patricks day

Vietnam

2010-03-21T20:47:00.000-07:00

Til alle våre kjære lesere, vi beklager for at vi ikke har lagt inn noen innlegg de to siste ukene. Vi vet at mange har blitt skuffet dag etter dag når dere har logget inn på siden vår. Det er ikke vår skyld. Blogging og facebook er sensurert mange steder i Vietnam. Nå er vi i Ha Noi og her er vi på nett.

Den siste delen av Kambodsja var humpete. Vi kjørte med motorsykkel fra Kampot til grensen til Vietnam. Det er litt skummelt å kjøre på de ville veiene uten hjelm. Liva ble ganske skremt da sjåføren svingte inn en grusvei, hun mistet synet av meg og så meg ikke før etter 20 minutter. Da vi kom til grensa gikk alt ok. Vi betalte 15 $ til sjåføren som kjørte den siste bussen fra grensa til Saigon. Dette var ikke den siste bussen og vi betalte 8 $ mer enn nødvendig. Noen ganger er det ikke lett å vite hva som er rett og hva som er lureri. Etter 9 timer i en helt forferdelig trang maxitaxi buss, stappa full av bagasje, feite grekere, haikende vietnamesere og en spyende jente var vi fremme. Vi boocka inn på det første og beste hotellet. Billig, men ikke så bra som vi trodde. Rommet lå bak et kjøkken, uten vinduer og Aircon. Vi klarte oss ok de to første nettene, men den tredje natta var et helvete for oss begge. Liva måtte ta en dusj kl 0400 pga den klamme og varme lufta. På badet måtte vi gå slalåm mellom kakerlakker og tusenbenet (mini gecko hadde vi også, men geckoer er alltid velkommen). Det var heller ikke så gøy å ligge der i varmen med stanken av propan sigene inn fra kjøkkenet.

Det var kjempegøy å være i Saigon, det var som et møtested. Vi møtte: de svenske jentene Mia og Erika (de vi møtte i India og Bangkok), de fire guttene fra Norge (vi traff dem i Sanuokville), Antonio fra Spania (vi møtte han i Kampot), Rosie fra Argentina (Sanoukville) + en hel haug vi bare har sett rundt om kring. The world is a village, sa Antonio, det føles litt sånn noen ganger. Vi hadde mye moro med Antonio, Danielle og Adrian i Saigon.

Vi dro fra Saigon til Mui Ne, på bussen traff vi Mario fra Italia. Han fulgte (boksavligtalt) etter oss til Saigon Cafè Guest House. Vi tilbød oss å dele rom med han, billigere for alle. Mario var kanskje litt over streken merkelig, så vi var veldig glade for at Danielle og Antonio hadde funnet frem til oss senere på kvelden. Vi tror at Mario var i en tidlig midtlivskrise (han var 32) han hadde gått fra kjæresten sin etter seks år sammen, slutta jobben i en høy stilling i Mango (klesbutikk) og tatt et lifecoaching kurs. Det var ikke så mye å gjøre i Mui Ne, men er det noe man må gjøre så er det å dra med en herlig gjeng til sanddynene. Vi dro på en kjempe fin tur i fire timer med mye sol, sand og vind. Da vi kom hjem måtte vi tømme hodet, ørene, nesa, håret og klærne for sand. Vi spiste forresten en veldig god og artig lokal BBQ. Vi fikk en kullgrill på bordet og måtte grille kjøtt og grønnsakene selv.

Vi dro til Hoi An etter bare to netter i Mui Ne. Vi kjørte buss i 17 timer, noe som vi takler fint, selv om sovesetene er i det minste laget, selv til meg. Er glad jeg ikke er en mann på 90 kg og nesten to meter, er man det kan man bare glemme å ta sovebuss! Vi er i Vietnam, her er ingen høyere en 170, hadde vært ypperlig å ha vært på konsert her J Da vi kom til Hoi An gikk Liva i repeat, ” Å herregud så fint det er her”, ” Å herregud så fint det er her”, ” Å herregud så fint det er her” og det med god grunn. Vi kom frem kl seks om morgenen. Da fikk vi med oss soloppgangen og morgenlivet. Heldige som vi var fikk vi plass på gammelt og utrolig fint Guest House i gamlebyen og rett ved siden av markedet. Hoi An er et vakkert sted, alle går rundt med gule blomster og den samme klassiske musikken på alle høytalerne i gamlebyen. Husene er gule og slitte med verandaer fulle av blomster og bur med syngende fugler. Mellom husene, over gatene, henger det runde lamper som lyser om kvelden. Gatene er fulle av butikker med alt mulig rart. Alt fra fruktkniver til boblejakker. Alle som har vært i Hoi An sier at de har brukt alt for mye penger, det forstår jeg lett. Hoi An er kjent for sine skreddere, skomakere og tekstiler. Vi sendte en pakke hjem med ting vi ikke trenger lenger, som regnjakka, joggeskoa til Liva, myggnetting, adopter, gamle klær, nye klær, sebrasko, vietnamhatter og gaver til venner, familie og kjæreste. Synd at pakka ikke kommer frem før i Juni eller Juli.

Etter fire dager i Hoi An dro vi til Ha Noi, ikke lett å holde styr på navnene til disse byene. Dette ble en busstur på 19 timer. Vi ville ta toget fra sør til nord, men tog er tre ganger så dyrt, så vi velger heller å spare litt penger med å busse. Da vi kom frem til hovedstaden tok vi opp Lonely Planet og valgte ut Ha Noi Backpackers Hostel som vårt neste hjem. Dette var et riktig valg. Et populært sted for unge folk som er ute og reiser. Vi bor på dorm rooms, noe som fungerer veldig fint. Vi boocket også en tur til Halong Bay igjennom Hostellet. Vi dro på en tredagerstur. I løpet av turen har vi bada i det kalde vannet, padla kajakker til en grotte, spist masse god mat, sovet en natt på en båt, dratt til en øy, padla litt mer, tuba etter en speedbåt, klatra i fjellet (Jeg tok helt av og klatra 30 meter og nådde toppen av begge rutene, Liva var også veldig flink, men pga sjelving i beina og veldig trange klatresko kom hun dessverre ikke helt til toppen), spist enda mer mat, drukket med alle folka på turen, lekt leker og spilt kort. En super tur, litt dyr, men verdt alle pengene.

Det er rart hvor forskjellige to naboland kan være. Da vi kom til Vietnam ble jeg forskrekka da jeg så munker rydde gatene for søppel og støv, men da jeg så nærmere etter var det ikke munker men søppelmenn. Søppelmennene/damene har drakter i akkurat den samme oransje fargen som munkene i Kambodsja. Maten er helt annerledes, men veldig god (noen ting er litt ekkelt, men det er naturlig vi er jo i Asia). Menneskene her er ikke like tålmodige som Khmer folket. Vietnameserne jobber veldig hardt og de har ikke tid til å leke gjetteleker når det er noe vi trenger på supermarkedene som for eksempel våtservietter eller ansiktskrem uten whitening. Stort sett er alle snille og smiler du til en av de sure får du som oftest et lite smil tilbake. Her i nord er det ganske kaldt, ca 20-25 grader (vi klager ikke) og vi har ikke sett solen siden vi dro fra Hoi An. Jeg har kjøpt meg en strømpebukse og hadde nesten glemt hvor deilig det er å trekke den lang opp på magen når det er litt kjølig.

Noe annet som har skjedd i Vietnam er at vi har blitt veldig klumset. Enda mer en normalt, noe jeg trodde vi ikke kunne bli. Jeg har klart å få en diger, rosa og klissete tyggegummi mellom skosålen og plattfoten min. Hvordan jeg fikk til det er et mysterium. Liva har tråkket i en spypose. Vi dulter borti hverandre hele tiden, Liva vrikker føttene. Jeg har veltet ut alle en pakke med Pringles på bussen og en pose med cashewnøtter på gulvet da vi var på kino i Saigon. I dag har jeg klart å ødelegge den eneste dataen med facebook. Folk sitter i kø for å bruke den dataen og jeg har vurdert å bytte bosted. Vi søler hele tiden og hver gang vi har et rent plagg på oss mister vi enten en nuddel eller en bananbit ned på de rene klærne. Heldigvis har ingen av oss blitt utsatt for noen ulykke i trafikken, men vi drar i hverandre hele tiden og vi har hatt englevakt i noen situasjoner.

I dag har vi sett den døde kroppen til Ho Chi Minh, vi stod i kø i over en time. Virket ikke så lenge fordi vi begge hadde med oss bøkene våre (jeg leser snømannen og Liva Buddhas barn). Vi så den døde i ca 10 sekunder. Ikke rart den uendelige køen gikk fort når man bare fikk gå forbi det gule liket. Vi møtte også på Danielle i resepsjonen og Antonio er i byen så i kveld blir det fest J

Vet at dette ble en lang tekst med dårlig sammenheng og rytme. Er ikke så lett å skrive ned alt vi gjort disse 16 dagene i Vietnam.

Hoi An

2010-03-16T21:42:00.001-07:00

Selv om Ragnhild ikke kan hverken fransk eller vietnamesisk ble hun god venn med denne mannen.

Ferskvaredisk.

Når vi sitter i buss i 19 timer er Oreo god å ha!

2010-03-16T21:08:00.000-07:00

Mui Nè

2010-03-16T21:00:00.000-07:00

Saigon

2010-03-16T20:56:00.000-07:00

Kampot

2010-03-16T20:49:00.000-07:00

Ps. Jeg tok ikke så stor plass i senga som Ragnhild skrev. Det er bare det at vi sover på et enmannsrom for 4$ natta.

2010-03-04T23:47:00.000-08:00

Vi har vært i Kambodsja i 16 altfor fine dager. Hvor ble alle dagene av? Visumet vårt til Vietnam startet i går, og i morgen er vi derfor mest sannsynlig på vei til Saigon.

Vi liker Kambodsja og folket i dette landet. Jeg hadde ingen store forventninger til landet før vi kom hit. Jeg visste i hvert fall ikke stort mer enn litt om landets grusomme fortid og Pol Pot. Det er utrolig hvor glad og fornøyde de er her. De smiler og hilser på oss overalt, og de ber oss ikke om penger som i India. De er bare nysgjerrige. Selvfølgelig er de preget av fattigdommen og man hører om triste skjebner så snart man snakker litt mer med khmer folket, men utenpå smiler de.

Det er så mye å si og fortelle om hva vi opplever, det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne og det er umulig å skrive om alt. Det er mange ting som er annerledes her enn i Norge, og det er de små forskjellene som gjør at det er så spennende å reise rundt. Før vi kom hit visste vi for eksempel ikke at det er mote å gå rundt i pysjamas på dagtid. De selger pysjamaser på alle markeder, og overalt ser vi damer i rosa, rødt og lyseblått nattøy med bamser, hjerter og stjerner på.

I Kambodsja er også alt "same same, but different". Jeg hørte uttrykket første gang da vi skulle dra fra siem reap og vi ble anbefalt et guesthouse som het "same, same, but differnent". Det ble litt komisk i og med at jeg ikke skjønte noen ting da jeg spurte om hva slags gjestehus det var og mannen hele tiden svarte "same, same, but different". Jeg spurte om navnet flere ganger og fikk naturligvis bare det samme til svar, helt til mannen forklarte meg at gjestehuset var oppkalt etter uttrykket "same, same.." og ble overrasket over at jeg ikke hadde hørt uttrykket før. I Kambodsja er i hvert fall alt "same, same" som hjemme, men annerledes. Du får en Pizza (som hjemme) men som har en liten kambodsjansk vri og er derfor også annerledes enn den du vanligvis spiser. Vi bodde faktisk en stund på "same same" og der ver det som uttrykket: det var et vanlig rom, men fullt av lopper, rotter, manglet vask og lys på badet og derfor annerledes.

Det er lett å bli lat i et land hvor det er hengekøyer i alle restauranter, gjestehus og strender og hvor stedene heter "lazy ett eller annet". Vi bruker mye tid på å lese bøker. På de fleste gjestehus og restauranter kan man finne brukte bøker (mange av dem på norsk), og med en gang vi har lest ferdig en bok bytter vi den til en annen. Kjekt, kjekt! Jeg er ikke mester på å lese engelske bøker, så det passer meg bra.

Vi er omringet av mygg. Det er haugevis av dem her og jeg er sikker på at vi får ti nye myggestikk hver dag. Jeg krysser fingrene for at malarone hjelper, selv om jeg har glemt tabletten en dag her og en dag der. Nå har vi funnet ut at tigerbalsam hjelper mot det meste, også mot myggestikk. Dessuten er det det eneste vi har som lukter godt i og med at vi ikke gidder å drasse rundt på såpe og parfyme og at klesvasken vi får tilbake bare lukter rått og klamt. Vi kommer derfor til å bli ivrige brukere av balsamen og kommer til å lukte tigerbalsam og kinesisk medical oil (som Rags kjøpte seg i dag). Ragnhild var forresten nært et mentalt sammenbrudd i stad, da hun hentet klesvaksen og det nok en gang var et problem. De hadde "glemt" å gi henne tilbake en singlet og en shorts, og hun måtte derfor traske tilbake en gang til for å få tilbake de manglende elementene. Huff, det er ikke så lett Ragnhild, men det er heldigvis ikke noe verre enn surr med klesvask og myggstikk vi opplever. Ting går faktisk overrsakenede bra. Ingenting mistet, ingenting stjålet og vi har ikke blitt lurt siden India. Til og med jeg (!) har klart å beholde alle sakene etter syv uker på tur. Jeg er ganske imponert over meg selv akkurat på det området, i og med at jeg sikkert har ødelagt to og mistet en mobil hjemme, mistet lommebok på hovefestivalen, mistet kameraet i Berlin, blitt frastjålet kameraet på fest +++. Ok, jeg mistet kameraet i bakken en gang her, kameraet virker, men som Ragnhild skrev får jeg ikke lastet opp bildene på data. Heldigvis har jeg et ekstra minnekort. En annen liten ting jeg kan nevne er at jeg svømte på en brennmanet, veldig udramtisk og armen min ble bare litt rød. Allikvel var det en dame fra England som nesten fikk meg til å dra til legen. Litt for hysterisk syntes Ragnhild og jeg, og problemet ble løst med litt lime og sukker (lokalt tips). Så lett var det, og ellers har ingenting dramatsik skjedd (bortsett fra obligatorisk trøbbel med magen, som vi ikke vil gå nærmere inn på).

I dag har vi vært en tur og sett på en grotte. Det var fint å se, men like interessant å kjøre på de humpete sandveiene og se hvordan menneskene bor på små gårder. Vi ble også invitert med på en slags fest av sjåføren vår i kveld, så det blir interessant.

Vi tenker på å dra til Laos allikevel. Vi hadde egentlig tatt bort landet fra planene våre, men siden vi de siste ukene har hørt så mye godt om Laos, skal vi prøve å få det med oss. Vi lever fra dag til dag, så vi får de hvordan det blir. Neste stopp er Saigon!

Vi har blitt brune.

2010-03-04T06:10:00.000-08:00

Nå er klokken litt over åtte. Jeg klarer ikke å sove mer på grunn av solen som lyser opp rommet og Liva som bruker litt for mye plass i senga vi deler. Jeg har sneket meg ut fra myggnettingen, tatt med meg vannet mitt og skrivemaskinen. Jeg lar Liva sove. Jeg elsker å ha morgentiden for meg selv. I alle fall når jeg kan ligge i en hengekøye med en kopp kaffe og høre på at byen kommer til liv.

Da vi forlot Phnom Penh tok vi med oss en gutt fra Slovenia, Sebastijan. Vi fikk sansen for han da vi begge syntes han minnet oss om Calito, vår gode venn fra Argentina som vi jobbet sammen med på Verdensspeilet. Vi tok en fire timers busstur fra Phnom Penh til Sihanoukville. Neste linje burde vi sensurere for foreldrene våre og Martin; For å finne riktig strand brukte vi motorsykkeltaxi som transport. Billigere og kjempe moro, vår nye yndlingstransport. I Kambodsja er trafikken rolig, men vi kjører ikke flere enn tre på hver sykkel, ta det med ro ;) Da vi kom til stranda Serendipity begynte Liva og Sebsatijan å lete etter et sted å bo, mens jeg passet på sekkene våre. Som ny på stranda er man et lett bytte for alle barna som skal selge deg frukt, armbånd og solbriller. Før jeg fikk blunket satt en gutt å lage en grønn fotlenke til meg (han allerede funnet ut yndlingsfargen min). Jeg fikk den gratis så lenge jeg lovte å kjøpe et armbånd av han senere. Det var en grei deal.

Sebastijan fant stedet vi ble værende på i seks netter. Vi fikk et dobbelt rom for 15 $ pr natt, vi dyttet de to sengene sammen og da hadde vi et rom for tre. Det er deilig å bo rett ved stranda, men ikke like deilig med sand i senga, håret og i klærne. De som drev gjestehuset var utrolig snille og hjelpsomme. Selv om jeg ble ganske irritert da jeg fikk tilbake klærne mine etter vask. Alt luktet pose og var fuktig, trusene var ikke rene og de har nå noen brune flekker overalt (tror det er fra den brune buksa til Liva). Jeg fikk ikke pengene tilbake eller en ny gratis vaks, noe som fikk meg i veldig dårlig humør. Den gleden man får av rene klær er hellig og når det er en dårlig og dyr jobb som har blitt gjort, ble jeg sur. Heldigvis fikk den rene, slappe, hvite og kosete katten meg fort i godt humør igjen. Jeg ble også god venn med den ene hunden de hadde på guest houset og fikk kose med de syv valpene de hadde på kjøkkenet/soverom/vaskeromet. Liva ble god venninne med den 26 år gamle jenta bak disken, som fortale om sitt slitsomme og triste liv. Nesten alle av de lokale vi snakker med har et eller annet problem, de fleste er veldig fattige og har mange barn. Barna kommer til stranda etter skoletid, da må de tjene penger til familien. Det er ikke alltid like lett å si nei til de sjarmerende barna og de vet akkurat hvilke triks de skal bruke på deg. I lengen kan det bli veldig slitsomt med alle selgerne. Å ta en båttur til Babusøya var rolig, fint og riktig ting å gjøre når man er mas. Vi fikk frokost og lunch, vi snorklet, badet og gikk en fin tur på den rolige og paradisiske øya.

Strandlivet byr på fest og vi takker ja. En av kveldene møtte vi noen nordmenn på en bar som nettopp hadde åpnet. Var veldig rart at vi tilfeldigvis var 14 nordmenn på 4 forskjellige bord. Ni av oss satt oss sammen og drakk den nesten gratis ølen. Vi dro også på kino, en sal med chill stemning. Puter, madrasser og deilige sofaer. Jentene bestemte at vi skulle se ”Where the wild things are” (noe Liva og jeg har hatt lyst til siden september). Guttene sovna eller sukket da de hadde sett 10 minutter av filmen, mens resten storkoste seg!

Det var trist å si farvel til Sebastijan, men vi møter han i sommer på Øya festivalen J Det er fort gjort å bli alt for lenge på steder som Serendipity.. Vi bestemte oss for å reise videre. Vi tok en to timers busstur til Kampot. Dette er en bitte liten by i nærheten av en nasjonalpark. Vi fikk det siste rommet på Blissful Guest House. Vi bor i ”the map room”. Rommet er gult og blått, med myggnetting, vinduslemmer og vegger fulle av kart. Utenfor døra vår har vi en hengekøye og vi titter ned på en tropisk hage. Rett under føttene våre er restauranten/ baren. Høytaleren spiller endelig noe annet en dårlig patry musikk, så toner fra Beatles, Red hot chili peppers og The Clash stiger gjennom gulvet vårt. Vi storkoser oss med bøker, små besøk i byen, nye venner, masse god mat og god stemning! Vi kan dessverre ikke bli her alt for lenge, i dag begynner visumet i Vietnam og vi har bare 9 uker igjen av turen vår. Jeg savner melk og Martin, men eller er livet på tur helt fantastisk!

Dessverre mistet Liva kameraet sitt i bakken og vi tror minne kortet fikk en skade. Hun får i alle fall ikke lastet inn bildene fra de siste dagene. Trist, hun hadde mange fine bilder.

2010-03-04T04:45:00.000-08:00

Litt strand

2010-03-03T21:45:00.000-08:00

1 $ pr stk.

2010-03-03T20:41:00.000-08:00

Sunset fra Happy Guest House. Like vakkert hver kveld.

Lazy Gecko.

Ankor Wat.
Denne kunne snakke og lage rare lyder. Hermefugl som lage mobillyd.

Livet er herlig!

2010-02-28T19:33:00.000-08:00

Ok, det begynner å bli en stund siden vi har skrevet. Sist vi skrev var vi Bangkok. Siden den gang har vi vært i Chiang Mai, Bangkok en gang til, Siem Reap i Kambodsja, Phnom Penh og nå er vi i Sianouk ville.

Vi har opplevd masser av fine ting, og vi vil starte med å fortelle om Chiang Mai. Etter en natt på BMP (backpacker meetingplace) dro vi ut i jungelen på en tredagers trekkingtur. Sammen med en gjeng på ti tråkket vi oss opp og ned bakker i varmen. Vi var ganske slitne og svette (og kjempesultne!) da vi kom frem til landsbyen den første dagen. Det var herlig ta seg en dusj i bua, selv om det luktet tiss og med en kjempe svær edderkopp på besøk. Vi bodde i en liten idylisk landsby, men som mange andre landsbyer desverre er sterkt preget av opium og happy mushrooms. Utover kvelden fikk vi besøk av en høylytt mr. Hansom (som han kalte seg selv) som sang, spilte gitar og ropte ut "oh my buddha" og "i love you looong time". Latteren hans er noe av det sykeste vi har hørt. Stakkars ugifte 35 år gamle utrøyka mr. Hansom. Dagen etter spiste vi en god frokost. Ragnhild fylte magen med elleve toast, egg, søt vannmelon og ananas. Det er ikke lett å gå i jungelen. Opp og ned, skli på glatte blader og inn i tornebusker, over bekker og felte trær, langs smale stier med bratte utforbakker på den ene siden og fjell på den andre. Som dere kan se på noen av bildene fikk vi noen grådige gnagsår. ( For å avslutte våre mødres "krangel" - det er Ragnhilds føtter). Å sove ved siden av et fossefall med en himmel klarere en klarest føles fortjent etter marsjen i den hete jungelen. Vi avsluttet turen med elefantsafari som var ganske ubehagelig, men ble ganske komisk da elefanten vår rappa til seg sikkert 50 bananer fra en liten jente. En fornøyd elefant, to lattermilde jenter og en gråtende jente humpet gjennom jungelen.

Trekingturen var en fantastisk opplevelse. Veldig fint å komme seg ut i naturen etter mange storbybesøk.

Tilbake i Chiang Mai meldte vi oss på et kokkekurs for å lære å lage thaimat. Vi besøkte først et marked for å handle inn ingrediensene. Senere lagde vi syv retter og fikk spise alle, og som man sikkert skjønner rullet vi stappmette ut fra kjøkkenet noen timer senere. Vi følte ikke at vi lærte så vedlig mye siden alt var ordnet så veldig, men vi fikk smake på god mat og hadde godt selskap. Det var veldig god stemning på kurset, med folk fra rundt om i verden som vi fikk en del reisetips fra.

Et annet høydepunkt i Chiang Mai var "French Bakery". Vi hadde blitt anbefalt stedet av en østeriker som hadde brukt hele livet på å reise rundt i verden, og hadde streke meninger om alt han snakket om. En artig fyr, med mye spennende å fortelle som vi snakket mye med hver gang vi slappet av ved svømmebassenget. I hvert fall var French Bakery det første stedet på fire uker med ordentlig frokost. Endelig fikk Ragnhild seg et glass med ordentlig melk, vi fikk oss god kaffe (endelig noe annet enn pulverkaffe og pulvermelk) og en ordentlig baguette med ost og skinke. Etter uker med toast og omelett, er denne frokosten noe vi snakker om fortsatt. Vi tok også med oss de to tyske jentene fra trekkingturen som også satte pris på maten. Vi vinket hade til Wiebke og Tina etter vi hadde spist, litt triste siden vi hadde ledd så mye sammen med dem. Vi trasket videre i den koselige byen og kom til china town. Der fant vi en butikk med parykker, strikker og masse rare ting. Den samme rare sangen sto på repeat og vi hadde det veldig morsomt. Senere på kvelden gikk vi ut igjen, sammen med det danske partet vi også møtte på trekkingturen. Vi prøvde å få med oss feiringen av kinesisk nyttår, men fant ikke så mye bortsett fra noe fyrverkeri her og der.

Vi dro tilbake til Bangkok med nattog igjen. Vi fant oss et billig sted å sove og gikk rundt for å finne buss til Kambodsja. Vi tok det billigste vi fant, og dagen etter var vi på tur igjen. Det gikk veldig fint på grensen i forhold til at grenseovergangen er et av de mest korupte stedene i verden. Det enste som skjedde var at en mann fra USA som hadde bodd ti år i kambodsja skremte oss litt. Vi tror kanskje han bare prøvde å tøffe seg. Han snakket om at vi måtte holde sammen og insisere på å ta bussen også etter vi hadde passert grensen, og ikke bli med på noe annet. Etterhvert endret han mening og vi måtte ta taxi etter grensen siden det hadde blitt noe problemer med busselskapet. Han klarte å få med så å si alle som egentlig skulle tatt den samme bussen som oss, på å ta taxi. Vi måtte derfor betale litt ekstra, men kom oss trygt frem til Siem Reap uten noe mer styr.

I Siem Reap endte vi opp på banana guesthouse. Et hyggelig sted hvor både det danske paret fra trekkingturen og en belgisk jente vi hadde blitt kjent med, også slo seg ned. Siem Reap er en liten by, men hovedattraksjonen ligger noen kilometer utenfor. Det ble mye sykling de to dagene vi var i Siem Reap. Den første dagen syklet vi sammen med Wienik rundt for å sjekke ut byen. Ikke mye å se, men deilig å få syklet litt igjen. Dagen etterpå sto vekkerklokken på 0445, for at vi skulle få med oss soloppgangen i Ankor Wat. Det ble litt surring i mørket før vi fant veien til billettluka. Himmelen begynnte å bli lys og vi syklet som gale for å rekke soloppgangen. Veien var litt lenger enn det vi trodde, men vi rakk det. Vi spiste frokost og så sola stige opp på himmelen bak de vakre templene. Vi dro videre for å se de andre templene, blant annet tempelet tha prom hvor tomb raider har blitt spilt inn. Gøy å se, men dessverre landet vi midt mellom tre-fire japanske turistbusser. Dessuten klarte vi å miste hverandre i mengden og i det labyriantaktige området. Det var første gang vi var fra hverandre lengre enn en do pause, så Liva fikk litt panikk. Ragnhild dukket opp blant en gjeng japanesere og passet utmerket inn med kameraet sitt. Rolig så hun også ut, til Livas fortvilelse som hadde stresset gjennom tempelet. Nå er vi i i hvert fall sammen igjen! Sykkelturen ble på hele ni timer og rompa ble støl.

Vi dro videre sammen med Wienik til Phnom Penh. Vi dro til Boeng kak lake og ble så postivt overrasket over stedet at vi ble boende mye lenger enn det vi først hadde tenkt. Livet i et av gjestehusene på påler i innsjøen var så behagelig at vi hadde vanskeligheter for å forflytte oss. Vi kan ikke skryte på oss at vi har sett kjempe mye av Kambodsjas hovedstad, men kan med trygghet si at vi koste oss i hengekøyene med en gode bøker og god musikk i mange timer. Vi fikk også sett S21 museet som var stedet der tusenvis av mennesker ble tortueret før de ble henrettet da røde khmer bestemte at alle intelektuelle skulle bli henrettet på 70-tallet. Vi tok oss også en sykkeltur en dag. En utfordring på grunn av trafikken, men en fin måte å komme seg rundt på egehånd. Vi må også nevne at vi byttet gjestehus en gang fordi vi hørte rotter i taket, manglet vask og lys på badet, Liva hadde fluevinger i senga og Ragnhild hadde lopper i senga.

Etter så mange dager i ro, ville vi på eventyr. Vi spurte en kjempe grei tuk-tuk sjåfør om hva vi burde se av Phnom Penh. Han husket fra tidligre at vi hadde fortalt at vi snart ville til havet. Han foreslo en tur til Mekongøya. 45 hompete minutter senere stod vi å ventet på en ferge som skulle ta oss over Mekong. Vårt første møte med elva. Etter enda litt mer homping gjennom nydelig gårdslanskap, hus med små fabrikker, staller, veverier og slappe mennesker som hviler i hengekøyer, var vi på en strand ved Mekong. Ragnhild løp uti så fort hun kunne. Siden de er lavvann og ikke i regntiden er det mulig å bade i rent og blått vann på denne tiden.

Nå nyter vi livet i Sihanoukville. Mer om dette stedet kommer senere!

Chiang Mai

2010-02-28T19:01:00.000-08:00

Liva på eventyr!

Chiang Mai

2010-02-13T03:25:00.000-08:00

Bangkok

2010-02-13T03:11:00.000-08:00

Delhi, Jaipur. Pushkar og Agra.

2010-02-13T02:45:00.000-08:00

I Agra. En fantastisk opplevelse. Vi drakk chai på gata, og alle var nysgjerrige. Spesielt denne lille gutten synes det var spennende med noen rare folk på besøk.
Agra. I denne grotta spiste vi lokal mat (vi lurer fortsatt på hva slags kjøtt vi ble servert). Strømmen hadde gått, så det var veldig stemningsfullt.
Agra. Den kjente turistposisjonen foran Taj Mahal.

Pushkar.
Pushkar. K
Pushkar.
Pushkar.
Jaipur. Vi spiste kjempe god thali. Middag for mindre enn ti kroner!

Delhi. Alle vil ta bilde med Ragnhild. Liva må nøye seg med å være fotograf.

Bangkok

2010-02-07T03:24:00.001-08:00

Som Ragnhild skrev, er vi kommet til Thailand. Mammaene våre kan endelig senke skuldrene og åpne en flaske rødvin nå som vi har overlevd India, og vi kan skåle med en Singha her hos oss. Selv om jeg aldri har opplevd et land som er så ulikt Norge på alle måter, har alt gått så fint!

Bangkok som blir omtalt som en hektisk by, føles som et pustehull for oss etter det ekstremt folksomme India. Det flyter ikke søppel i gatene, og vi ble overlykkelige over å ha to søppeldunker på rommet vårt! Små gleder. Vi har nytt varmen i tre herlige dager og begynner endelig å få litt farge. Vi følte at vi ble ganske gode på å forstå aksenten til inderne, men har fortsatt litt problemer med å forstå thailenderne. De har tydeligvis litt problemer med å forstå oss også, men vi tror kanskje det hjelper å dra ut vokalene og si tæxiiiiiiiii i stedet for taxi. Merkelig, men veldig morsomt.

Det er mye annet som også er morsomt her. Vi har for eksempel sett flere som går rundt plakater hvor de reklamerer for fish massage. ”Let our hungry fish kiss your toes, and suck up your dead skin”. Nei takk. Ellers selger de biller som snacks på gata, og vi var så uheldige å bli servert en suppe med kyllingføtter i. Selvfølgelig er det også massevis av god mat her også. Saftig frukt, nuddelsupper, mais og mye mer.

Som sagt har vi har ikke så god peiling på tiden og dagene, og presterte derfor å dra til den vietnamesiske ambassaden på en søndag. Der var det selvfølgelig stengt. Vi prøver igjen i morgen, og håper vi får skaffet oss et visum til Vietnam. Vi har også vært innom et gigantisk kjøpesenter hvor vi møtte på en indisk storfamilie på ferietur. Vi ble så glade for å se noen indere igjen at vi følte i var nøtt til å slå av en prat. Nå skjønner vi hvor glade vi ble i India.

I morgen går turen videre med nattog til Nordthailand, nærmere bestemt Chiang Mai. Der skal vi på trekkingtur i jungelen, som vi gleder oss veldig til. Det blir bra å være litt lenger på et sted og reise sammen med gruppe folk på samme alder som oss. Vi møtte mange hyggelige folk i India, men siden vi hastet så mye rundt, ble det ikke mer enn hei og hade. Nå skal vi senke farten og nyte dagene.

Takk for oss India!

2010-02-05T06:13:00.000-08:00

Nå har vi vært på tur i tre uker og vi reiste ut av India i natt. Litt vemodig gikk vi rundt i gatene i går og lette etter et sted vi kunne kjøpe vår siste chai. Det er mye vi kommer til å savne fra India som vi ikke kommer til å oppleve og se i de andre landene vi skal til. Vi kommer til å savne å drikke verdens beste Chai, spise Butter Nan og spicy Thali, drikke Lassi og Lemon Soda. Jeg kommer til å savne alle kuene, hundene, kattene, og gjeitene som labber rundt omkring, Liva kommer til å savne Masala te, og vi kommer begge til å savne den gode følelsen av å være de eneste turistene blant tusener av indere. Det vi ikke kommer til å savne er alle de ekle spyttelydene og spytteklasene inderne lager på grunn av en slags tyggetobakk, heller ikke den utrolig farlige trafikken som rystet oss begge da vi kjørte forbi en ulykke der vi så vår første døde mann.

Vi dro jo på en rundtur med privatsjåfør fra Delhi til Jaipur, Pushkar og Agra, noe som ble passe vellykket. Det var utrolig deilig å bli kjørt fra sted til sted, ikke tenke på å booke hotell, tog og buss, men å bli med på en slik tur igjen gjør vi nok ikke en gang til på denne reisen. Både Liva og jeg følte at vi var Überturister, vi bodde på hotell der det bare var andre som var på samme tur og sjåføren vår ville hele tiden ha oss med på guidturer. Da vi fikk forklart hva vi var ute etter, for å ta et eksempel ville vi ikke spise middag på hotellet, men på små lokale restauranter. Da visste han akkuratt hvor han skulle kjøre oss.

Jaipur. Vi dro fra masete Delhi og trodde vi skulle komme til en mye roligere by. Der tok vi feil. Jaipur virket nesten enda mer masete og enda fattigere en både Mumbai og Delhi. Vi hadde to veldig ubehaglige episoder i en turistgate hvor to indere begynnte å følge etter oss, spørre hvor vi skulle og hvorfor vi var i India. Når vi har fått følelsen av at noen er ute etter å lure oss har vi fort avsluttet samtalen, smilt og gått vidre. Så lett var det ikke disse gangene, mennene fortsatte å følge etter oss og å beskydle meg for å være uhøffelig, frekk og absolutt ikke velkommen i India. Den ene ropte og skrek etter oss og Liva og jeg søkte tilflukt på en restaurant. Der og da satt vi med en utrolig dårlig følelse, vi ville begge vekk fra India. Vi gikk vi inn i Pink city ( gamlebyen i Jaipur) noe som forandret synet på India igjen. Nå var vi plutselig kjempe velkommene, alle smite og hilste, barna ville ta oss i hendene, de gamle vinket og en følelse av trygghet og velkommenhet var rundt oss på alle kanter. Forskjellen på de fattige, ikke-engelsktalene, rolige inderne og de masete, slue, indiske turistutnytterne er enorm. Jaipur er kjent for sine utrolige smykker og tekstiler. Sjåføren vår tok oss med til en tekstilfabrikk, der de viste oss alt fra kjempe store håndlagde indiske silketepper til små putetrekk. Vi hadde ikke tenkt å kjøpe så mye, men når de bruker så lang tid på å vise oss alt, gir oss chai og tekstilene er så billig, dro vi hjem til hotellet med et par poser. Liva fikk seg en skreddersydd Punjabi, veldig fin :)

Pushkar: Etter to netter i Jaipur dro vi til Pushkar. Dette var en mye mindre by, deilig. I denne byen spiser de hverken kjøtt eller egg, så vegetarmaten her var spesiellt god synes nå jeg. Kameler og kamelskinn var byens hovedattraksjon og vi ble med på en kameltur ut i ørkenen, noe som gjode oss kjempe støle. På veien så vi hvordan bøndene i Pushkar lever, noe som var utrolig spennende. På de små jordene sine sår de alt fra løk til marihuana, de har gjeiter, kuer og kameler over alt. I Pushkar er det kjempe mange hellige menn, de er skjeggete og har dreads, de lever et fattig liv, men tar aldri imot penger. Det er også en hellig innsjø midt i byen, noe mange utnytter på en feil måte. Kaster man en blomst i sjøen kan man ønske seg noe og man får lykke. Dette er en perfekt måte å lure penger ut av dumme turister på. Tar du imot en blomst av en luring må du plutselig gi ham 1000 rupees ( ca 120 norske kroner). Vi fulgte en av de mange tipsene som sjåføren vår ga ossfor å slippe å bli lurt, takk Sunder Singh.

Agra: Vi dro vel egentlig til Agra bare på grunn av en ting: Taj Mahal. Vi fikk ristet av oss alle som ville guide oss og fikk god tid til å åpne øynene og suge inn alt den vakre i parken. Et hvitt, enormt og unikt bygg som fikk Liva til å få frysninger. Vi ble begge helt stumme av Taj Mahal. Vi fikk også noen gode latterkramper av alle turistene som tok bilder forran bygget. I India går strømmen ofte om kvelden, og da vi dro ut for å spise fikk vi virkelig oppleve det gode og lokale India. Vi satt oss inn i en liten hule av en restaurant, vi fikk et stearinlys og en bolle med mat på benken der vi satt. Både inderne og vi hadde like store nyskjerrige øyne, vi hadde veldig rennende neser og inderne fikk god underholdning til maten. Denne magiske følelsen vi fikk under dette måltidet fortsatte da vi dro til neste hule for å drikke chai.

Nå har vi kommet til Thailand. Her er det kjempe varmt (noe som er bra for forskjølelsen til Liva), rolig og rent. Skriver mer om Thailand når vi har opplevd mer :)

Et innlegg om alt og ingenting.

2010-01-29T08:37:00.000-08:00

Enda en dag i India er snart over, og som vanlig er vi fulle av nye inntrykk. Delhi er som Mumbai en svært folksom by og de fleste av de som bor her er svært fattige. Som turister blir vi derfor et yndet mål for inere som ønsker å tjene penger på vår uvitenhet. Det kan være veldig sitsomt å gå gjennom handlegatene hvor alle ønsker vår oppmerksomhet og våre penger. Heldigvishar vi lært litt på de to ukene vi har vært her, og vet nå at det bare å gå forbi folk som starter med å stille spørsmålet "How are you?, Where you from?" Det ender bare med "come to my shop", "do you want Heenna" eller "very good price". Jeg ble til og med spurt om jeg ville pusse sandalene mine, som ikke egner seg til å pusses i det hele tatt, og Ragnhild ble tilbudt en hårbørste noe dreadsa hennes sikkert ikke ville hatt stor glede av.

Selvom det er slitsomt å handle her, er det nok av sakerog ting vi har lyst på. Gatene og butikkene er fylt til randen av vakre stoffer, fantastiske smykker og røkelse. Desverre kan vi ikke bære med oss alt, så vi har ikke handlet stort mens vi har vært her. Nå er allikevel fristelsen blitt for stor og vi planlegger å handle inn det vi har mest lyst på, for å sende en fedexpakke hjem til Norge.

I morges prøvde vi å planlege uken vi har fremfor oss. Det endte med at vi tok turen til et turistbyrå. Egentlig hadde vi bare tenkt å ta en dagstur til Agra for å se Taj Mahal, for vi er litt slitne av all reisingen de siste dagene. Det endte med av vi bestilte en tur til Jaipur, Agra og Pushkar og privatsjåfør hele veien. Nåskal vi være skikkelige turister og få sett de obligatoriske stedene, inkuldert kameler og elefanter. Jeg må si jeg er litt skeptisk, men det skal bli deilig å komme seg ut av storbyen. En uke i Delhi kan bli litt for masete.

Noe jeg alltid kommer til å huske fra India, er alle luktene, og det fant jeg en fin skildring av i boka jeg leser for tiden: "Denne merkelige angen av India som nesten er umulig å beskrive. Først og fremst røyk fra soltørket kumøkk og tilfeldig brensel, så lukter det fett, som når en koker smultringer. Plutselig kan det dfte av blomster og krydder - intenst - som selve den indiske natur, men samtidig lukter det råttent ogs - syrlig råttent og kirkegårdsaktig. Fra et tempel kan det sive ut berusende røkelsesduft, fra åpne avløp oser kloakk, og fra trapper og gårdsplasser river urinlukten i nesen. Det er en mangfoldig, udefinerbar, uforklarlig duft, like sammensatt som landet som ånder den fram".

Jeg husker vi lurte på før vi dro (jeg tror vi snakket om det med Sunniva) om de virkelig hører på sanger som "benny lava" i India. Det kan jeg bekrefte at de gjør. Det går nesten bare i Bollywoodsanger faktisk (bortsett fra restaurantene på Goa, hvor de i stedet valgte å spille dårlige coverlter). Indere er også veldig opptatt av mobilene sine, og har ingen problemer med å sette volumet på fult og sende ut indiske toner, enten det er på nattbussen, på båten over "hampielva" eller ute i gata. Jeg la også merke til at på flyet til Delhi satt størsteparten av passasjerene og så på de indiske syngedamene i en av de mange bollywoodfilmene man kunne velge å se på tven. Ingen, bortsett fra Ragnhild og meg, gadd å bry seg med "Erin Brocovich".

Vi møter også mange hyggelige backpackere på vår vei, og har fått fine tips av franskmenn, tyskere, italienere, svensker og mange flere. Vi ble også venn med en hyggelig etioper på Hampi. I går spiste vi med en ung italiensk jente som kjøpt inn indiske varer til et marked Italia. På Goa fikk vi underholdning av en bråkete gjeng bestående av en portugiser (som ble bortvist til slutt), en Italiener (som hadde veldig morsom engelsk uttale og sa sikkert ti ganger at jeg burde hatt dreads) og en tysker. I går snakket vi med en franskmann som skulle haike og telte fra nord India og helt ned til sør. Folk fra alle land synes visst å like India.

Beklager de mange trykkleifene, men jeg får ikke rettet på det jeg har skrevet for jeg har visst kommet bort i knapp som gjør at jeg ikke får rettet på det jeg skriver uten å ødelegge alt annet jeg har skrevet. Dessverre har jeg ikke min datakyndige lillebror med på tur som kan hjelpe meg (som sikkert kommer til å le av hvor enkelt det er å fikse problemet).

Ps. Og Ragnhild har faktisk begynt å lese en bok. Et tegn på feriemodus.

Veien blir til mens man reiser.

2010-01-28T09:08:00.000-08:00

Da var vi plutselig i Delhi! Reisen hit har vært både stressende, forvirrende, skummel, spennende, morsom og til slutt avslappende. Turen kommer vi tilbake til, men først vil vi fortelle litt mer om både Goa og Hampi.

Vi fikk så vidt nevnt at vi har hatt det helt herlig på Goa. Nærmere bestemt reiste vi til Palolem, en av de sørligste strendene. Det blir snakket varmt om Palolem i Lonely Planet, og det med god grunn. Etter hektiske Mumbai og en 15 timers lang reise var det helt perfekt å komme til et sted med palmer, sand og hav. Vi fikk oss en søt liten hytte rett ved vannet og hoppet i havet med det samme. Noen timer senere kom også Anne Marte og Hanna. Vi har snakket lenge om at vi skulle møtes, of da vi plutselig sto der alle fire var vi overglade. Tenk at vi fikk det til i store India! Vi feiret med et godt indisk måltid med stranden og havet som utsikt. Slitne som vi alle var etter reisen, ble det tidlig kveld.

Morgenen etter fikk vi et prutekurs av Hanna og Anne Marte og kjøpte en hel del av July, en av de mange jentene som forsøker å tjene en slant av turistene på stranda. Man møter mange herlige mennesker som villig forteller om deres liv. Det er selvfølgelig med på å gjøre at vi får sympati og de lettere får solgt sine varer. I lengden blir det slitsomt når man prøver å sole seg og den samme mannen med den samme sarongen kommer syv ganger. Allikevel har vi blitt kjent med noen jenter i samme alder som oss, men med en helt annen skjebne. Det har vært lærerikt. På mange områder ligger India milevis bak oss.

Hanna og Anne Marte reiste etterhvert hjemover, vi fikk noen gærne naboer, og Ragnhild ble kjempe syk noe så og si alle på Palolem fikk vite. Liva fikk både råd om å kjøpe lemon soda, bananer og joghurt til den syke. Ingenting ville hun spise, til Livas store fortvilse. Bussen til Hampi var allerede bestilt, og vi var begge nervøse for at Ragnhild ikke skulle bli frisk nok. Det å ligge i en sovebås på en humpete, svingete busstur er nok ikke det beste for en syk mage og en sliten kropp. Heldigvis hjalp lemon sodaen og imodiumen og reisen gikk over alle forventninger. Det var en opplevelse i seg selv å ligge i en liten seng i en buss som humper seg gjennom det indiske landskapet en natt i Januar. Lukten av urin, hasj, røkelse, chai te og lyden av musikk fra en av de andre båsene, gjorde backpackerstemningen komplett.

Vi visste lite om Hampi, men er glade for at vi tok turen. Stedet er kjent for sine templer og er visst satt på UNESCOs verdensarvliste. Vi tok oss en liten tur innom det ene tempelet, men valgte heller å tilbringe mesteparten av tiden med å ligge å lese bøker på madrassrestaurantene på den andre siden av elva. Kveldene tilbrakte vi, som vi tidligere har nevnt, ved å se film på lerret. Vi så egentlig frem til flere avslappende dager på Hampi, men det ble ikke mer en to dager. Vi fikk oss en overraskelse da vi bare skulle sjekke de neste togbilletene og oppdaget at toget allerede gikk samme natt. Da var det bare å begynne å pakke igjen, ta båten over til andre siden, spise en god middag på Mango Tree (en restaurant man finner gjemt etter en tur gjennom noen bananplanter, og ved å ha lest Lonely planet selvfølgelig). Vi hadde fått oss enda en overraskelse da vi fant ut togstasjonen lå fire timer unna. Avstandene i India er ganske mye større en det vi hadde trodd tidligere. Vi satt opp farten og tok en Rikshaw (som kan være ganske nervepirrende på grunn av at man sitter i en bitteliten åpen blikkboks på Indias ville veier) til Hospet. Vi hadde fått beskjed om at vi kunne ta toget til den riktige togstasjonen der i fra. Det vi ikke visste var at toget allerede gikk fem minutter etter ankomst til stedet (vi hadde fått beskjed om at toget gikk to timer senere da vi hadde spurt i et turistbyrå i Hampi). Men dette skulle vi klare! Vi kjøpte billetter i full fart og løp ut mot perrongen som var stappfull av mennesker. Ikke visste vi hvor vi skulle gjøre av oss og ingenting forsto vi av billetten vår. Toget kom og vi løp fortsatt frem og tilbake. Vi spurte et titals mennesker på to minutter om vi var på riktig sted. Ikke var det lett å forstå om vi var på rett sted. Inderne har nemlig et kroppspråk som er et mysterium. De vagger på hodet fra høyre til venstre, uavhengig om de mener ja eller nei. Det kan rett og slett bety begge deler. Veldig upraktisk for oss på dette tidspunktet. Forvirringen var total og vi hadde minimalt med tid. Vi hoppet på toget og kom inn i sleeper class,men der skulle vi ikke være. Mer løpingen, panikken steg for hvert sekund. Det endte med av at vi presset oss med to store ryggsekker og to små på magen inn i enn fullstappet tredjeklassevogn helt bakerst. Da toget begynnte å rulle visste vi fortsatt ikke om vi var på rett tog. Vi ropte sikkert Guntakal (som var togstasjoen vi skulle ta neste tog fra) 70 ganger inne på toget. Alle ville hjelpe og snart visste alle i den fullstapede vognen at vi var to fortvilte jenter på tur. Det ble en voldsom diskusjon på Hindu blandt medpassasjerene våre, g det var visst litt uenigheter om hvor lenge vi skullen sitte på toget. Heldigvis var vi på rett tog. Til slutt ble vi løftet opp på en slags hylle og fikk sitte der resten av turen til Guntakal. På Guntakal hadde vi fire timer før neste tog, og vi så frem til mer behagelige former på det neste toget. Vi var lettet da vi kom inn på toget til Mumbai halv fire på natten og s atvi hadde fått hver vår seng. Vi sov som steiner begge to, og denne turen var den behageligste av alle vi har hatt i India frem til nå. Nesten 17 timer satt vi på toget, men det var så fint alt sammen. Da vi kom frem til Mumbai klokken åtte på kvelden hadde vi vært på tur i over et døgn. Da var det deilig med en ordentlig seng. Liva ble skuffet da hun våknet med 20 loppebitt, men pyttpytt.

I dag fløy vi med kingfisher airlines til Delhi, og alt gikk på skinner nei, vi mener på vinger, haha(dette er det sikkert bare Tele som ler av). Nå skal vi legge oss for vi har hatt tre travle reisedager. Nå står Delhi, kanskje Agra og Varanasi for tur. Vi gleder oss til vår siste uke i India.

På toget til Guntakal.

2010-01-28T08:04:00.000-08:00

Hampi

2010-01-28T07:45:00.000-08:00

Goa

2010-01-28T07:18:00.000-08:00

Mumbai

2010-01-28T07:02:00.000-08:00

Hampi

2010-01-25T05:16:00.000-08:00

Vi er i Hampi! Etter en lang og skranglete tur med buss er vi i innlandet i den lille byen mange har anbefalt oss aa dra til. Her er det rismarker, apekatter, froskekor om natten, og en haug med rolige hasjroykende backpackere. Et merklelig landskap og en fin avslappende atmosfare. Ragnhild har vart daarlig i magen og kroppen i flere dager naa, men begynner endelig aa faa tilbake fargen i kinnene og ordene ut av munnen. De indiske damene er helt utrolige og smiler og ler av alt vi gjor feil. Liva ble foreksempel ledd ut i stad, og skjonte ikke hva det var. Feilen var at hun bare hadde fotlenke paa den ene foten og ikke paa begge. Det er naa fikset. Kulturen er ikke like lett aa forstaa og vi har mange sprosmaal. Det er lett bli lurt av folk som vil ha penger (noe alle onsker seg mer av her) og de vet akkurat hvem de kan klare aa lure. I gaar sa vi pa film sammen med mange andre paa en retaurant, herlig etter en lang busstur.

Bittelitt om Goa

2010-01-22T06:48:00.000-08:00

Vi har hatt noen kjempe fine dager paa Palolem, Goa. Vi har drukket masala te og kingfisher ol, spist naan brod, badet og ikke minst hatt det veldig hyggelig med to veldig sote jenter (Hanna og Anne Marte). I Morgen drar vi videre til Hampi, som vi har blitt anbefalt aa dra til.

Bilder og mer kommer senere. Denne dataen er bare altfor treg.

Dag tre i Mumbai

2010-01-18T05:13:00.000-08:00

Nok en dag i Mumbai er snart over og snart sitter vi paa bussen til Goa. Vi vet ikke om vi gruer eller gleder oss til den 12-timers lange bussturen, men vi ser i hvert fall frem til strendene paa Goa. Og til aa mote Hanna og Anne Marte. Naa skal vi bare pakke sammen de siste tingene, Ragnhild maaa ta bilsyketabletter og saa barer det av gaarde.

Dagen i dag har vart innholdsrik og vi har vart ute og gaat siden klokken halv tolv. Vi har vaart litt utenfor turiststiene og sett oss rundt. Vi fant ogsaa ut hvor alle damene er: de sitter paa/utenfor skolene sammen barna sine!

Dag to i Mumbai

2010-01-17T07:47:00.000-08:00

I dag har vi tuslet rundt i heten og sett på livet i gatene i Colaba området. Et område preget av flere turister og flere tiggere en her i Fort hvor vi bor.

Ragnhild er tydeligvis en atraktiv person å spørre om hun vil kjøpe hasj eller trommer. Vi tenker det er på grunn av håret hennes (selv har jeg aldri blitt tilbudt noen av delene) . Men vi takker selvfølelig pent nei hver gang. Vi velger å le av det. Det er sikkert nok av hippier med dreads som drar hit for å røyke hasj og spille trommer. Jeg derimot blir ofte dratt tak i små barn eller mødrene deres som vil at jeg skal hjelpe dem med et eller annet. Det jeg gir dem er vannflasken min og det er de takknemlige for. Det var også en dame med en liten baby som spurte om et eller annet vi ikke skjønte (selvom de snakker engelsk her, snakker de så fort og med morsom indisk aksent at det blir vanskelig for oss, til irritasjon for dem). Vi ga henne ti rupi, og skjønte fort at det var en feiltakelse da mannen hennes kom og fortalte at vi måtte kjøpe melk til babyen, ikke gi penger for de kom hun til bruke på noe annet. Ikke hva som er riktig eller galt å gjøre.
Vi har også vært og sett på havet som ikke overraskende var fylt med søppel. Da vi skulle krysse gaten (som for øvrig er kjempe skummelt, sånn som de kjører her) kom en liten jente og faren hennes bort til oss. Vi ble glade da den lille jenta ikke ba oss om å gi noe, men bare ville håndhilse på oss og viste oss hennatatoveringen i håndflaten hennes.

Etter en drøy totimers tur i Colaba, gikk vi tilbake for å hvile på hotellet. Vi merker det på kroppen at vi kommer fra et sted som er 50 grader kaldere enn her. Hendene og føttene hovner opp på grunn av heten, og jeg får ikke ringen min av fingeren. Ragnhild sier jeg er rosa i ansiktet hele dagen, og det lyser turister av oss. Vi blir stirret på som om vi var et rart dyr med klær på. Folk prøver også å selge oss alt mulig som vi ikke trenger, alt fra herresko, babyklær og q-tips. Det blir slitsomt i lengden og det er derfor veldig fint at vi kan trekke oss tilbake til hotellrommet vårt.
Vi har også lagt merke til at det er mange menn som går rundt og holder hverandre i hendene. Først tenkte vi at det var da svært så åpne de var om homofili her, i forhold til at de er så konservative ellers. Vi har nå blitt fortalt at det bare er et tegn på broderlighet og vennskap. Søtt. Kvinne og mann får nemlig ikke holde hender eller kysse ofentlig. Det blir sett på som en seksuell handling. En annen ting vi lurer på er hvor alle damene er. Det er nemlig en stor overvekt av menn som er ute. Noen ganger ikke en kvinne å se i det hele tatt.

Vi har også vært ute spist på en kjent restaurant med jukeboks. Det var så populært at det var kø utenfor. Vi kom i prat med et svenskt par i trettiårene som sa vi kunne slå oss ned med dem. Vi spiste god indisk kyllig og fikk mange gode råd fra Eva og Peter som hadde vært i India mange ganger før.

I morgen drar vi til Goa. Vi gruer oss litt til den 12-timers lange bussturen, men håper det er verdt det. Vi håper også at vi møter Hanna og Anne Marte som også er India for tiden.

2010-01-16T09:30:00.000-08:00

Mumbai!

2010-01-16T08:20:00.000-08:00

I natt kom vi til Mumbai og vi er målløse. Reisen gikk veldig bra, flyturen var behagelig og Ragnhild var spesielt fornøyd med at vi fikk gratis måltider under turen. Da vi hadde fått Bagasjen vår på flyplassen var det bare å spraye seg med myggspray siden Ragnhild fikk panikk av å ha sett en mygg på toalettet på flyplassen (og siden vi hadde hørt at det venter tusenvis av turist-tørste-mygg utenfor terminalen i Mumbai). Dumme som vi er betalte vi sikkert alt for mye for en taxi, men vi kom oss i hvert fall dit vi skulle. Rommet vi hadde booket var opptatt, i stedet fikk vi suiten. Ikke noe å klage på.

Vi har ikke vært i India i et helt døgn en gang, men har allerede mange inntrykk. Vi våknet i morges (alt for trøtte) og var nesten klare for å dra på togstasjonen for å bestille billetter til Goa. Vi skulle bare låse inn verdisakene i safen først. Ragnhild hadde prøvd safen 5-6 ganger for å sjekke om den virket. Det gjorde den helt til vi hadde låst inn tingene, da hang den seg helt opp. Herregud, Panikk! Vi gikk frem og tilbake i rommet et par ganger og sa til oss selv at den kom til å åpne seg til slutt (selvom i hvert fall jeg tenkte at resten av reisen kom til å være ipod og dataløs). Heldigvis kom en av de ansatte på hotellet og sa "no ploblem, i got key!". Nå føler vi egentlig at det ikke er vits med safe, siden de vi låser for har nøkkel til safen. Det viktigste er i hvert fall at vi har tingene våre.

På togstasjonen, som for øvrig er en helt fantastisk bygning fullstappet med fargerike mennesker, prøvde vi å lete oss frem til et sted for å finne billetter. Det var ikke så lett. Til slutt ble vi huket tak i av en mann ved navn Faisal som kunne hjelpe oss med bussbilletter i stedet for tog (som er fullbooket en uke i forveien). Igjen punget vi ut med for mye penger, men var fornøyde med at turen til Goa var i boks. Tilbake på hotellet igjen spurte resepsjonisten hvor mye vi hadde betalt og hvilket busselskap vi hadde brukt. Selvfølgelig hadde vi gitt Faisal og kompisene alt for mye penger for en alt for dårlig buss uten do og aircondition (noe som sikkert er veldig upraktisk når man skal ta buss i 12 timer). Vi gikk tilbake igjen, og fikk (nesten) alle pengene tilbake og bestilte heller en bedre buss gjennom hotellet vårt.

For å så litt om det vi har sett av byen til nå, så er det i våre øyne ektremt kaotisk, høyt tempo og MANGE mennesker. Det er utrolig hvor folk finner på å sove. Folk ligger på og sover på bakken, mens hundrevis av mennesker tråkker rundt dem. Vi kjørte også forbi den enorme slummen i går natt, og det føltes så uvirkelig. Det er massevis av løse hunder og vi har allerede sett en del rotter. Selv om det er mye elendighet i Mumbai, er det også fantastisk å se fargerike busser, blomsterkranser som selges på gatene, damer med sarier og gamle menn med fargerike klær og turbaner. Tross all elendighet virker det som folk er fornøyde.

Nå gleder vi oss til å se mer av Mumbai og India!